Skriftlig spørsmål fra Karin Andersen (SV) til barne- og familieministeren

Dokument nr. 15:1844 (2020-2021)
Innlevert: 23.03.2021
Sendt: 07.04.2021
Besvart: 14.04.2021 av barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad

Karin Andersen (SV)

Spørsmål

Karin Andersen (SV): Det er viktig at midler som bevilges til bekjempelse av barnefattigdom over ulike departement, evalueres ut fra om det har bidratt til sosiale forbedringer både for den enkelte og for samfunnet.
Er det gjort sosialfaglige evalueringer av de ulike bevilgningene som er gitt til ulike aktører for å bekjempe barnefattigdom og hvis ikke, hvorfor?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF)

Svar

Kjell Ingolf Ropstad: Barnefattigdom er en utfordring med store menneskelige og samfunnsmessige kostnader. I Norge bidrar offentlige tjenester som gratis skole, utdanning og rimelige helsetjenester til at de negative konsekvensene av fattigdom og lavinntekt er mindre sammenlignet med andre land. I tillegg gir folketrygdens stønadsordninger inntekt ved sykdom, arbeidsledighet, uførhet, tap av forsørger og høy alder.
I Norge henger utfordringene med barnefattigdom ofte sammen med at lav inntekt, og lav levestandard avgrenser barn og unges mulighet til å delta i samfunnet på en fullverdig måte. Barn som vokser opp i familier med lav inntekt har dårligere boforhold, færre venner og deltar i mindre grad i fritidsaktiviteter sammenlignet med andre barn. Forskning viser også at denne gruppen har dårligere fysisk og psykisk helse, svakere skoleprestasjoner og har økt risiko for å ikke fullføre videregående opplæring. Dette er faktorer som igjen øker risikoen for at barn og unge havner utenfor arbeids- og samfunnsliv som voksne.
I Norge er det vanlig å måle barnefattigdom indirekte gjennom inntekt. Barn av foreldre med innvandrerbakgrunn og barn av enslige forsørgere er grupper som er overrepresentert blant barn som vokser opp i vedvarende lavinntektsfamilier. Det er også først og fremst husholdninger med svak tilknytning til arbeidsmarkedet og som derfor i stor grad er avhengige av overføringer, som er utsatt for lavinntekt. I mange tilfeller er disse tre gruppene overlappende.
Regjeringens innsats og bevilginger for å bekjempe barnefattigdom er rettet mot å utjevne sosiale forskjeller ved å sikre barn og unge i økonomisk vanskeligstilte familier gode levekår, en anstendig levestandard og muligheter til å delta på viktige arenaer i oppveksten. I oktober 2020 la regjeringen fram en samarbeidsstrategi som skal fremme deltakelse og styrke mulighetene til barn i lavinntektsfamilier. Strategien har en varighet på tre år, og tar for seg tiltak som gir barna like muligheter som sine jevnaldrende til å gjennomføre utdanningsløp, ha gode og trygge boforhold, delta i organiserte fritidsaktiviteter og få bedre tilgang til helsetjenester.
Å få flere i arbeid er det viktigste vi kan gjøre for å bekjempe fattigdom blant barn og barnefamilier, og for å utjevne sosial og økonomisk ulikhet. Lønnsinntekt gir grunnlag for velferd, både for den enkelte og for samfunnet. For foreldre gir deltakelse i arbeidslivet økonomisk selvstendighet, tilhørighet og sosialt nettverk. Inntekt gjennom arbeid gir også økte muligheter for foreldre til å investere i barna og gi dem gode og trygge oppvekstsvilkår.
Kvalifiseringsprogrammet fra 2010 og innføring av aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere under 30 år i 2017 er tiltak som har som formål å styrke mulighetene til å komme i arbeid og bli selvforsørget. Fra 1. januar 2021 er det innført norskopplæringsplikt og vurderingsplikt ved vedtak om økonomisk sosialhjelp for personer under 30 år.
En ekstern evaluering i 2013/2014 viste at deltakelse i kvalifiseringsprogram fører til en vesentlig økt sannsynlighet for å ha noe lønnet arbeid tre år etter inntreden i programmet. Ifølge en rapportering fra Arbeids- og velferdsdirektoratet gikk 51 prosent av de som gjennomførte eller planmessig avsluttet kvalifiseringsprogram i 2019 til arbeid (heltid, deltid, med eller uten lønnstilskudd) ved programslutt. Institutt for samfunnsforskning og Frischsenteret har evaluert innføring av plikten for kommunene til å stille vilkår om aktivitet til sosialhjelpsmottakere under 30 år. Resultatene som helhet tyder ikke på noen systematiske virkninger av lovendringen i form av økt deltakelse i utdanning eller arbeid. Forskerne mener resultatene ikke gir grunnlag for å konkludere om innføringen av aktivitetsplikt er vellykket eller ikke, men peker på at plikten likevel kan være et nyttig hjelpemiddel i det sosialfaglige arbeidet.
Den forsterkede ungdomsinnsatsen som ble iverksatt i 2017 skal bidra til at unge som har behov for bistand fra NAV raskt får hjelp til å komme i utdanning eller arbeid. En Fafo-rapport, basert på survey-data, viser at om lag 90 prosent av de unge fikk et tilbud innen åtte uker i 2018. Rapporten viser økt kvalitet i oppfølgingen av unge, og at unge prioriteres i oppfølgingen ved NAV-kontoret og ved tildeling av arbeidsmarkedstiltak.
I 2018 tok regjeringen initiativ til en inkluderingsdugnad for å bidra til at flere med nedsatt funksjonsevne og/eller hull i CV-en skal komme i jobb. Inkluderingsdugnaden følges opp og intensiveres i 2021. Vi følger også opp strategien Integrering gjennom kunnskap, og gjennomfører blant annet en større integreringsreform. Formålet er å reformere og styrke virkemidlene som skal kvalifisere nyankomne flyktninger og innvandrere til arbeidsmarkedet.
Regjeringen har videre prioritert å øke barnetrygden og engangsstønaden for småbarnsfamiliene. Barnetrygden er økt med litt over 1 000 kroner i året for alle og fra 1. september i år vil barnetrygden for barn opp til 6 år ha økt med ytterligere 7 200 kroner i året. I en rapport av SSB trekkes barnetrygden fram som den enkeltstønaden som har størst betydning for å redusere forekomsten av lavinntekt blant barnefamilier jf. Epland og Kirkeberg, SSB rapport 2016/11. Engangsstønaden har økt med om lag 55 000 kroner siden 2013. En undersøkelse fra Arbeids- og velferdsetaten viser at i minst 7 av 10 tilfeller hvor mor mottok engangsstønad, lever familien under eller rundt lavinntektsgrensen, jf. Arbeid og velferd 2015. Dette er økninger som bidrar til å gjøre en vanskelig hverdag enklere og det økonomiske handlingsrommet større for mange barnefamilier med lav inntekt.
I tillegg er regjeringen opptatt av målrettede tiltak som bidrar til at barn fra lavinntektsfamilier får delta i barnehage og SFO. Derfor er det innført nasjonale moderasjonsordninger for foreldrebetaling i barnehage og SFO. Regjeringen har også prioritert å utvide ordningen med gratis kjernetid i barnehage for lavinntektsfamilier. Forskning viser at deltakelse i gode barnehager ser ut til å være særlig positivt for barn i lavinntektsfamilier, mens SFO er en viktig arena for å utjevne sosiale forskjeller, jf. stortingsmeldingene Meld. St. 19 (2015-2016) Tid for lek og læring – Bedre innhold i barnehagen og Meld. St. 6 (2019-2020) Tett på – tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO. Institutt for samfunnsforsknings evaluering av moderasjonsordningene for barnehage fra 2019 viser at ordningene bidrar til at flere barn får gå i barnehage, og at flere lavinntektsfamilier får en styrket økonomisk situasjon, jf. Rapport – Institutt for samfunnsforskning 2018:4. Barnehage og SFO har også en viktig rolle i å tilrettelegge for at begge foreldre kan være i arbeid. Dette er tiltak har stor betydning for barnefamilier med svak økonomi.
Videre har regjering prioritert økte bevilgninger til tiltak for å inkludere flere barn og unge i ferie- og fritidsaktiviteter, og særlig barn i familier med lav inntekt. Dette er tiltak som kompenserer for de negative konsekvensene av å vokse opp i en familie med dårlig råd, samtidig som de har som mål å bidra til å forebygge sosial utenforskap på både kort og lang sikt. Et viktig tiltak for å nå dette målet er satsingen på fritidskortet, hvor regjeringen siden 2019 har utredet og prøvd ut fritidskortordninger i en rekke kommuner. Prøveprosjektet følgeevalueres og skal gi kunnskap og erfaringer om hvordan en nasjonal fritidskortordning kan innføres på en effektiv og trekksikker på. I tillegg er Nasjonal tilskuddsordning for å inkludere barn og unge nærmere firedoblet siden 2014, og er i dag på 370 mill. kroner. Fafos evaluering av ordningen i 2018 viser at ordningen bidrar til at flere barn og unge får mulighet til å delta på ferie- og fritidsaktiviteter. Det anslås at mer enn 50 000 barn i lavinntektsfamilier får delta som en direkte følge av ordningen.
Regjeringen bevilger også midler til en rekke andre relevante tiltak som også bidrar til å motvirke fattigdom og ulikhet, bl.a. gjennom den boligsosiale politikken, helsepolitikken og utdanningspolitikken. Det bevilges også midler til forebyggende tiltak som skal sikre alle barn og unge en trygg og god oppvekst. Dette er tiltak som gjerne har et bredere formål enn å motvirke barnefattigdom, men som likevel i stor grad er relevante for målgruppen. Her kan jeg nevne foreldrestøttende tiltak, satsing på familievernet og det forebyggende programmet Familie for første gang.
Alle bevilgningene på barnefattigdomsområdet er rettet mot å bidra til sosiale forbedringer, både for barna, foreldrene og for samfunnet. Dette er tiltak som vi vet virker utjevnende og som bidrar til å motvirke økte økonomiske og sosiale forskjeller. Politikken på feltet er bred og treffer ulike sider av fattigdomsproblematikken. Ulike tiltak har egne evalueringsløp. De evalueringene som omtales ovenfor viser at tiltakene i stor grad bidrar til å styrke mulighetene for disse barna til å delta på viktige oppvekstarenaer som barnehage, skole og fritidsaktiviteter. Dette kan også bidra til å forebygge at målgruppen faller utenfor arbeids- og samfunnsliv som voksne.