Skriftlig spørsmål fra Marit Knutsdatter Strand (Sp) til samferdselsministeren

Dokument nr. 15:1790 (2020-2021)
Innlevert: 26.03.2021
Sendt: 26.03.2021
Besvart: 12.04.2021 av samferdselsminister Knut Arild Hareide

Marit Knutsdatter Strand (Sp)

Spørsmål

Marit Knutsdatter Strand (Sp): Jotunheimen og Valdresruten Bilselskap (JVB) drifter beltebilruta Tyin-Eidsbugarden, som er i drift 2-3 måneder hver vinter.
Vil statsråden bidra til å sikre videre drift av denne og lignende ruter, og mener han det kan være rom for å gi unntak fra krav veibruksavgift?

Begrunnelse

Beltebilruta fra Tyin til Eidsbugarden fra februar til 1. mai-helga, og er en type drift som er svært vanskelig å få til å gå rundt rent økonomisk. JVB har stort sett dekket opp med overskudd fra andre deler av bedriftens virksomhet. Etter at JVB mistet all kjøring for Opplandstrafikk i 2016 og 2018 har økonomien blitt svært svekket. JVB må derfor se på mulig kostnadskutt for å kunne opprettholde dette beltebiltilbudet til næringen og hytteeierne på Eidsbugarden. I tiden med covid-19 situasjonen synes dette ekstra viktig i den grad JVB på nåværende tidspunkt går med store månedlige underskudd og alle aktiviteter som ikke går med overskudd må vurderes ekstra nøye.
Et element i dette er veibruksavgift som treffer noe urettferdig for beltebilene da de ikke benytter vei for å ta seg fram. Om avgiften står bl.a.: «har veibruksavgiftene til hensikt å stille brukeren overfor de eksterne kostnadene som kjøring på vei medfører.» Det vil si at JVB betaler for noe de ikke bruker siden veien er stengt, ubrøytet og traseen deres ikke følger veien på hele strekningen.
Det finnes unntak i loven for veibruksavgift til båter og snøscootere til veiløse samfunn, men Eidsbugarden regnes ikke som et slikt samfunn fordi det ikke er fastboende der.
Det finnes derimot et unntak i «Stortingsvedtak om særavgifter til statskassen», i kapittel «Om veibruksavgift på drivstoff», paragraf 8:

"Departementet kan frita for eller sette ned avgiften når det oppstår enkelttilfeller eller situasjoner som ikke var overveid da avgiftsvedtaket
ble truffet og når avgiften i det spesielle enkelttilfellet får en utilsiktet virkning."

Knut Arild Hareide (KrF)

Svar

Knut Arild Hareide: Spørsmål om veibruksavgift på drivstoff sorterer under finansministeren. Svaret her er utarbeidet i samråd med ham.
Veibruksavgiftene på drivstoff er bruksavhengige motorvognavgifter som skal prise samfunnsøkonomiske kostnader knyttet til veitransport. Avgiften på bensin har eksistert siden 1933, mens avgiften på autodiesel avløste den tidligere kilometeravgiften i 1993. Avgiften på autodiesel pålegges olje som benyttes til veibruk, og videreførte med det virkeområdet under kilometeravgiften.
For å skille avgiftslagt olje til veibruk fra olje til andre formål, ble det etablert et merkesystem som innebærer at olje som skal benyttes til annet enn veibruk tilsettes farge og sporstoff (farget diesel). Denne oljen er ikke omfattet av veibruksavgiften, men ilegges grunnavgift på mineralolje som er om lag to kroner lavere enn veibruksavgiften. Merkesystemet er en forutsetning for å kunne operere med en generell ordning der samme produkt avgiftslegges forskjellig avhengig av bruken. Det er ikke etablert noen tilsvarende ordning for bensin. Ut over de fastsatte fritakene i avgiftsvedtaket må det derfor betales veibruksavgift for bensin som benyttes til annet enn veibruk. Dette har sammenheng med de omfattende kostnadene forbundet med å etablere og forvalte slike systemer, og fordi bensin i motsetning til mineralolje i all hovedsak benyttes til veibruk.
Avgiftene på bensin og autodiesel ble samlet i et felles avgiftsvedtak om veibruksavgift på drivstoff fra 2011. Samlingen medførte ingen materielle endringer, og ulikhetene i avgrensingene av avgiftenes virkeområder ble derfor videreført. Bensinavgiften er derfor ikke en rendyrket veibruksavgift på samme måte som veibruksavgiften på autodiesel.
Frem til midten av 70-tallet ble det etablert en rekke tilskuddsordninger knyttet til bruk av avgiftslagt bensin som ikke benytter vei, herunder bensin brukt på landbrukstraktorer, elvebåter i Finnmark, motorsager i skogbruket, og snøscootere i reindriften. Som tiltak for å redusere de administrative kostnadene har disse ordningene gradvis blitt avviklet og erstattet med andre tiltak. Tilskuddsordningen for bensin til bruk på båter og snøscooter av fastboende i veiløse strøk er nå den eneste som står igjen av de gamle tilskuddsordningene.
Skattemyndighetene kan i medhold av Stortingets vedtak om veibruksavgift på drivstoff § 8 frita for eller sette ned avgiften når det oppstår enkelttilfeller eller situasjoner som ikke var overveid da avgiftsvedtaket ble truffet og når avgiften i det spesielle enkelttilfellet får en utilsiktet virkning. Dette er ment som en snever unntaksbestemmelse forbeholdt enkeltsituasjoner hvor regelverket gir et utilsiktet resultat. Økonomiske, sosiale, helsemessige eller lignende forhold hos den enkelte bruker er ikke relevante hensyn i denne vurderingen.
Etter dagens system belastes tilnærmet all bensin med veibruksavgift, uavhengig av bruk. Dette gjelder for eksempel bensin som benyttes til snøscootere. At bensin som benyttes til annet enn veibruk avgiftslegges, er derfor i seg selv ikke en utilsiktet virkning. Søknader om dispensasjon må rettes til skattekontoret og vurderes individuelt. Jeg kan ikke foregripe utfallet av en slik søknad.
På generelt grunnlag vil jeg påpeke at dersom det er ønskelig å støtte konkrete transporttilbud med offentlige midler, bør dette fortrinnsvis skje over budsjettets utgiftsside, og ikke gjennom særlige lempninger i avgiftssystemene.
Jeg viser for øvrig til at det vil være naturlig at fylkeskommunen vurderer om de ønsker å støtte denne type lokale ruter, for eksempel gjennom kjøp av tjenester.