Skriftlig spørsmål fra Sigbjørn Gjelsvik (Sp) til kommunal- og moderniseringsministeren

Dokument nr. 15:2020 (2020-2021)
Innlevert: 23.04.2021
Sendt: 26.04.2021
Besvart: 03.05.2021 av kommunal- og moderniseringsminister Nikolai Astrup

Sigbjørn Gjelsvik (Sp)

Spørsmål

Sigbjørn Gjelsvik (Sp): Hvordan mener statsråden at man skal håndtere boligområder, som innenfor datidens anbefalinger har blitt anlagt på eller ved gamle avfallsdeponi, og der boliger nå står i fare for å påføres skader eller blir ubeboelige som følge av setningsskader og/eller gassdannelse, og mener statsråden det er rimelig at den enkelte kommunens innbyggere til syvende og sist blir sittende med en stor del av regninga for et nasjonalt opprydningsarbeid og eventuelle erstatningssaker fra berørte parter?

Begrunnelse

I 2018 avdekket NRK at det ikke finnes nasjonale tall for hvor mange som bor på eller ved nedlagte avfallsdeponi. Ved å koble SSB-tall mot kart fra Miljødirektoratet, beregnet NRK at det er mer enn 185 000 personer, fordelt på over 90 000 boliger, som bor på eller like ved et deponi. Avfallsdeponier inneholder svært ulike typer avfall. Risikoen forbundet med bygging på deponier er relatert til gassdannelse og setningsskader. Dette skjer i deponier som inneholder store mengder organisk avfall, slik som tidligere avfallsdeponier med husholdningsavfall.
Senterpartiet fremmet i dok. 8:246 S (2017-2018) forslag om at:

«Stortinget ber regjeringa gjennomføre ei kartlegging av gamle avfallsdeponi i Noreg, med ei oppdatert vurdering av helserisiko, og på denne bakgrunnen vurdere behovet for nye nasjonale tilrådingar og tiltak.»

Dette forslaget fikk ikke flertall. Men høsten 2020 ble det kjent at Miljødirektoratet gjennom en ny veileder til landets kommuner og statsforvaltere går klart ut mot bygging på nedlagte avfallsdeponier. Bak rådene står også Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet. Til NRK 23. november 2020 uttaler seksjonsleder i Miljødirektoratet, Kristine Mordal Hessen at:

«bygninger hvor det skal oppholde seg mennesker bør ikke bygges over nedlagte avfallsdeponi (…). Heller ikke i randsonen til deponier bør det bygges hus.»

Fram til 2020 har det imidlertid ikke vært noen anbefaling om å ikke bygge på eller ved nedlagte avfallsdeponier. Et spørsmål som aktualiseres er hvordan man skal håndtere saker der boliger som har blitt bygd på eller ved gamle avfallsdeponi, påføres skader eller blir ubebolige som følge av setningsskader og/eller gassdannelse, og om det er rimelig at kommunens innbyggere til syvende og sist blir sittende med en stor del av regninga for et nasjonalt opprydningsarbeid og eventuelle erstatningssaker fra berørte parter.

Nikolai Astrup (H)

Svar

Nikolai Astrup: Boligbygging på nedlagte deponier kan føre til konsekvenser som setningsskader eller gass-inntrenging. Det er derfor viktig å legge føre-var-prinsippet til grunn når man vurderer bygging på slike områder. Veilederen fra Miljødirektoratet som det vises til i spørsmålet, gir en klar anbefaling om at bygging på nedlagte deponier i utgangspunktet bør unngås.
Kunnskapen om risikoen ved bygging på og ved nedlagte deponier har endret seg over tid. Forurensningsregelverket, og plan- og bygningsloven med tilhørende forskrifter, retningslinjer og veiledning, er også endret. Det medfører at boligområder som tidligere ble vurdert som trygge for bebyggelse, kanskje ikke ville vært det etter dagens standard.
Dersom ny kunnskap om langtidsutviklingen av avfallsdeponier tilsier at et område ikke er trygt for boligbebyggelse, vil man i det konkrete tilfellet måtte vurdere hvordan saken skal håndteres. Kommunen er planmyndighet, og i noen tilfeller har kommunen også vært ansvarlig for deponiet etter forurensningsloven. Utgangspunktet etter plan- og bygningsloven er at det er utbyggeren som har hovedansvaret for byggegrunnen. Dersom kommunen har handlet uaktsomt ved sin saksbehandling, kan det oppstå spørsmål om erstatning.
Jeg har forståelse for at det kan oppleves som urimelig at privatpersoner skal bære byrden av uheldige konsekvenser av ny kunnskap. Boligeier bærer i prinsippet selv risikoen ved forhold knyttet til boligen og eiendommen. Samtidig kan det være forhold som gjør at kommunen bør ta et større ansvar. Det juridiske og økonomiske ansvaret må vurderes opp mot regelverket som gjaldt på den tiden boligen ble oppført. Det er med andre ord et juridisk og forvaltningsmessig rammeverk for dette, og til sist må spørsmålet om hvem som skal sitte igjen med regningen, vurderes konkret i den enkelte sak.