Skriftlig spørsmål fra Arne Nævra (SV) til olje- og energiministeren

Dokument nr. 15:2170 (2020-2021)
Innlevert: 09.05.2021
Sendt: 10.05.2021
Besvart: 19.05.2021 av olje- og energiminister Tina Bru

Arne Nævra (SV)

Spørsmål

Arne Nævra (SV): NVE kan ikke ha hatt hjemmel til å innvilge konsesjon til vindkraftverk i et LNF-område, uten at regionale og statlige fagetater har hatt anledning til innsigelser mot slik endring av planstatus, slik som på Haramsfjellet. Når statsråden i sitt svar til meg 22.4.21 sier at innsigelser "retter seg mot søknader om konsesjon" må dette å være i strid med energilovens § 2-1, 7. ledd.
Mener virkelig ikke statsråden at denne knytter innsigelser til "behandling av søknader om konsesjon", altså til departementets ansvar og ikke søkerens?

Begrunnelse

Det kan virke som om statsråden i svaret 22.04.2021 prøver å skjule det noen vil kalle et klart lovbrudd i 2009, og å vri seg unna ansvaret for å rette opp feilen. Dermed lar hun være å svare ut Stortingets vedtak av 19.06.2020 og lar et vindkraftverk startes uten at konsesjon har blitt gitt på en gyldig måte.
Det framstår meningsløst at innsigelse skulle fremmes i høringsrunda for søknaden i 2005, fire år før energilova ble endra.

Tina Bru (H)

Svar

Tina Bru: Adgangen til å rette innsigelse mot konsesjonssøknader for energianlegg, ble innført ved ny plan- og bygningslov i 2009. NVE ga konsesjon til Haram vindkraftverk i 2008, før endringene i plan- og bygningsloven. Konsesjonsvedtak etter energiloven endrer ikke planstatus for området konsesjonsvedtaket omfatter, og dette var tilfellet både før og etter lovendringen. Planstatus for Haram vindkraftverk ble endret ved departementets vedtak, også det i 2009, om at konsesjonen gis virkning som statlig arealplan.
Det er korrekt at dersom det hadde blitt fremlagt en reguleringsplan for Haram vindkraftverk før 2009 kunne det vært rettet innsigelse til denne planen. Det er også korrekt at dersom det hadde blitt søkt om konsesjon til Haram vindkraftverk etter 2009, kunne det vært rettet innsigelse til søknaden. Men dette er etter min oppfatning hypotetisk, og uten betydning for gyldigheten av de vedtakene som er fattet om Haram vindkraftverk. Konsesjons-myndighetene må forholde seg til gjeldende rett og fatte vedtak basert på den lovgivning som gjelder på vedtakstidspunktet. Dette mener jeg klart har vært tilfellet for Haram vindkraftverk.
Slik jeg oppfatter spørsmålet mener representanten at innsigelsesmyndighetene ble fratatt en innsigelsesadgang mot vindkraft på Haram, i perioden mellom NVEs konsesjonsvedtak og departementets klagevedtak, som også inkluderte en beslutning om at endelig konsesjon ble gitt virkning som statlig plan, og at disse myndighetenes kvalifiserte syn på saken derfor ikke kom tilstrekkelig fram. I forvaltningsrettslig forstand er dette et spørsmål om hvorvidt innsigelsesreglene som først kom inn i loven i 2009, skulle gis tilbakevirkende kraft på søknaden som ble hørt og avgjort av NVE før lovendringen. I alle tilfeller reiser det også spørsmål ved om saken var godt nok opplyst til å fatte vedtak, jf. forvaltningsloven § 17.
Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å påstå at relevante fagmyndigheters syn ikke kom fram i saken om Haram vindkraftverk, og påstanden om lovbrudd og ugyldighet i behandlingen framstår for meg som grunnløs.