Skriftlig spørsmål fra Sylvi Listhaug (FrP) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:2546 (2020-2021)
Innlevert: 23.06.2021
Sendt: 23.06.2021
Besvart: 07.07.2021 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Sylvi Listhaug (FrP)

Spørsmål

Sylvi Listhaug (FrP): Hvor mange pasienter har etter en individuell vurdering fått innvilget medisiner fra helseforetakene som ikke er godkjent av Beslutningsforum siden januar 2020, og mener statsråden at det er akseptabelt at helseforetak ikke lytter til fagfolk som mener pasienter trenger spesifikke medisiner for å få forsvarlig helsehjelp?

Begrunnelse

I helse- og sosialkomiteens behandling av endringer i spesialisthelsetjenesteloven og pasient- og brukerrettighetsloven (lovfesting av systemet for nye metoder m.m) i desember 2019, la en enstemmig komite til grunn at overordnede beslutninger om metoder ikke skal påvirke retten til individuelle vurderinger og rettigheter til nødvendig og forsvarlig medisinsk behandling. I behandlingen av saken sa komiteleder Geir Jørgen Bekkevold at det skal gis et tilbud til pasienten som systemet for nye metoder eventuelt har sagt nei til, dersom det kreves for å gi forsvarlig helsehjelp.
Forslagsstiller er kjent med at en pasient med Cystisk Fibrose(CF) har søkt Helse Førde om å få prøve ut medisinen Kalydeko+Kaftrio som ikke er godkjent av Beslutningsforum. Både pasientenes overlege og en overlege ved Norsk senter for Cystisk fibrose (NSCF) ved Oslo universitetssykehus har sendt brev til det lokale helseforetaket og bedt om at pasienten må få mulighet til å få gjennomført en individuell vurdering av medisinens effekt i en prøveperiode på seks måneder. Deres vurdering er at det er nødvendig for pasienten å tilbud om å prøve ut medisinen for å kartlegge individuell respons som ledd i å gi forsvarlig helsehjelp. De vurderer videre at sykdomssituasjonen gjør at pasienten ikke har tid til å avvente en fremtidig beslutning i Nye Metoder og har god grunn til å anta at behandlingen vil kunne gi et markant løft i lungefunksjon og medføre flere gode leveår og bedre livskvalitet.
På tross av de sterke faglige anbefalingene om å gi pasienten muligheten til en individuell vurdering for å få forsvarlig helsehjelp, har Helse Førde avvist de to overlegenes søknad om et halvt års prøveperiode. Deres vurdering er at pasienten får en faglig forsvarlig behandling, og de begrunner avslaget med at de som helseforetak må være lojale til beslutninger gjort i Beslutningsforum for nye metoder.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: De regionale helseforetakene opplyser at de ikke er kjent med at det er gitt unntak for pasienter for bruk av legemidler som Beslutningsforum har besluttet ikke skal innføres.

Pasienter har etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 b rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Begrepet «nødvendig helsehjelp» tolkes slik at det gir krav på nødvendig helsehjelp med en forsvarlig standard, basert på en individuell vurdering av behov. Kravet er en rettslig standard som endres i tråd med medisinsk og teknologisk utvikling. Innholdet i forsvarlighetskravet endrer seg dermed også i takt med utviklingen av fagkunnskap og endringer i verdioppfatninger.

Prioriteringsforskriften § 2 angir hvem som har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 b andre ledd. Det er et grunnleggende vilkår at pasienten etter en medisinsk vurdering har behov for helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. Videre følger det av prioriteringsforskriften § 2 at pasienten må ha forventet nytte av helsehjelpen, og den forventede ressursbruken skal stå i et rimelig forhold til den forventede nytten av helsehjelpen. Forventet nytte av helsehjelpen vurderes ut fra om kunnskapsbasert praksis tilsier at helsehjelpen kan øke pasientens livslengde og/eller livskvalitet gjennom å gi økt sannsynlighet for: overlevelse eller redusert funksjonstap, fysisk eller psykisk funksjonsforbedring, reduksjon av smerter, fysisk eller psykisk ubehag.

Prioriteringsmeldingen la til grunn at helsepersonellet er beslutningstakere for prioriteringer på klinisk nivå. På klinisk nivå avgjøres det blant annet hvorvidt pasienten har rett til nødvendig helsehjelp, hvilken behandling pasienten skal ha og når den eventuelle helsehjelpen forventes å gis. Et viktig utgangspunkt er at kliniske prioriteringsvurderinger er basert på behandlerens helsefaglige skjønn. Imidlertid vil nasjonale faglige retningslinjer, fagspesifikke veiledere og andre anbefalinger legge føringer for den medisinske praksisen. Disse vil i stor grad reflektere de vedtatte prioriteringskriteriene nytte, alvorlighet og ressursbruk. Videre innrettes innholdet i de nasjonale faglige retningslinjene etter beslutningene som vedtas i Beslutningsforum, hvilket tydeliggjør den indirekte koblingen mellom prioriteringsbeslutninger på gruppe- og individnivå.

I valget mellom ulike behandlingsalternativer i et pasientforløp påvirker systemet for Nye metoder hva som er tilgjengelig behandling. Beslutninger i systemet for Nye metoder kan uansett ikke overstyre retten til nødvendig spesialisthelsetjeneste etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 b. Kravet om forsvarlighet skal derfor ligge til grunn for innretningen av tjenestetilbudet i spesialisthelsetjenesten. Vurderinger av om helsehjelpen er forsvarlig må gjøres konkret for den enkelte pasient, hvor alle relevante forhold tas i betraktning. Den nærmeste til å gjøre denne vurderingen er behandlende helsepersonell.

Pasienter kan klage til Statsforvalteren dersom man mener behandlingen man mottar ikke er forsvarlig. Pasienter har i tillegg adgang til å be Statsforvalteren opprette tilsynssak hvis man mener at man har fått feil behandling.

Der det ikke foreligger en endelig beslutning fra system for Nye metoder, kan tilgangen til nye metoder skje gjennom den etablerte unntaksordningen i Nye metoder, gjennom deltakelse i kliniske studier, gjennom compassionate use-ordningen eller gjennom bruk av legemidler utenfor godkjent indikasjon (off label/off license) uten at dette er i en klinisk studie.



Alle pasienter har rett til forsvarlig diagnostikk og behandling. Jeg mener imidlertid at det ikke er slik at de har krav på den best mulige tilgjengelige medisin, uavhengig av pris og ressursbruk forøvrig. Et slikt krav vil i praksis fjerne mulighetene til prioritering og gjøre det vanskelig å drive spesialisthelsetjenesten innenfor de rammer Stortinget har fastsatt.