Skriftlig spørsmål fra Gisle Meininger Saudland (FrP) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:2897 (2020-2021)
Innlevert: 29.08.2021
Sendt: 30.08.2021
Besvart: 06.09.2021 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Gisle Meininger Saudland (FrP)

Spørsmål

Gisle Meininger Saudland (FrP): Hvordan vil statsråden sikre at den pasientgruppen som er for syke til å bli tatt hånd om av kriminalomsorgen faktisk blir tatt hånd om slik at de ikke til stadighet begår lovbrudd og blir en kasteball i helsevesenet?

Begrunnelse

Undertegnede var nylig på besøk på Lomtjønn i Vennesla kommune hvor beboerne til stadighet opplever uønskede hendelser og lovbrudd begått av personer som er dømt utilregnelig av psykiske årsaker men som er for syke til å bli tatt hånd om av kriminalomsorgen. Samtidig som de burde hatt bedre oppfølging av helsevesenet. De faller mellom to stoler. Videre så har ikke kommunen noen sanksjonsmulighet ifølge lokalpolitikerne jeg snakket med. De som begår handlingene kan bli midlertidig innlagt men bare i kortere tidsperioder og kommer derfor raskt tilbake og «fortsetter som før» Helsevesenet blir med andre ord en svingdør hvor de går inn og ut. Dette er heller ikke verdig for de det gjelder.
Vennesla kommune etterlyser tiltak for hvordan man kan håndtere pasienter som begår kriminelle handlinger men som ikke kan straffes. En mulighet kan være at man i større grad får hjemmel til å ta i bruk tvangsmidler ovenfor en pasientgruppe som er for syke til å bli tatt hånd om av kriminalomsorgen.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Jeg oppfatter at representanten Saudlands spørsmål først og fremst handler om de personene som trenger et forsterket og tilrettelagt tilbud innenfor det ordinære tilbudet i psykisk helsevern og rusbehandling. Personer som har fått dom til tvungent psykisk helsevern eller dom til tvungen omsorg følger egne behandlings- og rehabiliteringsopplegg hvor spesialisthelsetjenesten er ansvarlig for gjennomføringen.
Regjeringen er opptatt av at personer med alvorlig psykisk lidelse, rusproblematikk og volds- og sikkerhetsrisiko får egnede tilbud både i spesialisthelsetjenesten og i kommunene, samt i samarbeidssonen mellom tjenestene. Generelt har tjenestetilbudet til mennesker med psykisk helse- og rusproblemer fått en langt større bredde og kapasitet de siste tiårene.
I mange kommuner er det etablert et godt tverretatlig samarbeid rundt brukere med omfattende hjelpebehov, men noen steder kan det være utfordrende å få til en helhetlig og kontinuerlig oppfølging av personene. I slike tilfeller kan det være nyttig at helsetjenesten sammen med vedkommende og de pårørende utarbeider en gjensidig forpliktende oppfølgingsplan og en plan for håndtering av kriser (kriseplan). Politiet og naboer kan inviteres inn i arbeidet med kriseplan dersom brukeren samtykker. En slik plan skal sørge for at alle berørte og brukeren selv kan gjenkjenne signaler på at en krise kan være i utvikling og at partene vet hva som skal gjøres i situasjonen.
Pasienter med store og sammensatte behov er i Nasjonal helse- og sykehusplan løftet frem som en gruppe det er nødvendig å styrke tilbudet til. Dette stiller krav til kontinuerlig og systematisk samarbeid både innad i spesialisthelsetjenesten og mellom kommuner og spesialisthelsetjeneste. Brukere med alvorlige og sammensatte behov er én av fire pasientgrupper som helsefellesskapene skal ha særlig fokus på å utvikle gode tjenester for.
Noen behandlingsmetoder er særlig tilpasset mennesker med alvorlige og ofte samtidige psykiske lidelser og rusmiddelproblemer. Som ledd i regjeringens satsning på psykisk helsevern og rusfeltet, er det derfor lagt til rette for etablering av aktivt oppsøkende behandlingsteam som ACT- og FACT-team. I teamene deltar personell fra både spesialisthelsetjenesten og kommunen. Brukere, pårørende, personell og samarbeidspartnere rapporterer at brukerne får bedre oppfølging og behandling gjennom disse teamene. Evaluering viser også at innleggelser og oppholdsdøgn med tvang er sterkt redusert etter inntak i ACT-/ eller FACT-teamene sammenlignet med før inntak. De sykeste pasientene kan følges opp over flere år og innsatsen kan økes når det er behov for det. Dette er et viktig tiltak for økt trygghet. I dag er det rundt 80 slike team rundt om i landet, og som det fremgår av Nasjonal helse- og sykehusplan mener regjeringen at flere slike team bør etableres.
Når det gjelder muligheten for i større grad å ta i bruk tvangsmidler overfor denne pasientgruppen, mener jeg at det primære virkemidlet må være å utvikle gode behandlingsmetoder og tjenestetilbud som kan gjøre pasientene bedre. Tvangslovutvalget har foretatt en samlet gjennomgang og vurdert behovet for revisjon og modernisering av regelverket for bruk av tvang i helse- og omsorgssektoren. Regjeringen har i Granavolden-plattformen slått fast at det skal foretas en revisjon av alle tvangshjemler, basert på anbefalingene fra Tvangslovutvalget. Oppfølging av forslagene fra Tvangslovutvalget (NOU 2019: 14 Tvangsbegrensningsloven) ble sendt på høring 6. juli, med frist 8. november. Høringsinstansene inviteres til å komme med innspill til hva som må til for å lykkes med innføring av et nytt regelverk for bruk av tvang. Helsedirektoratet vil i løpet av året publisere nye nasjonale faglige råd om forebygging av tvang. Rundskrivet som beskriver ansvar og samarbeid mellom politiet og helsetjenesten skal revideres av Helsedirektoratet og Politidirektoratet. Dette arbeidet skal ses i sammenheng med oppfølgingen av Tvangslovutvalgets forslag.