Mímir Kristjánsson (R): Hva vil statsrådene gjøre for å sikre ofrene for trygdeskandalen får tilgang nødvendige opplysninger for å vurdere om de har krav på erstatning for den økonomiske, sosiale og psykiske belastningen som de har lidd som følge av uretten de er rammet av?
Begrunnelse
To år etter at trygdeskandalen ble kjent har ofrene for myndighetenes feil ennå ikke fått et endelig oppgjør.
Mer enn 50 personer ser ut til å ha blitt anmeldt, domfelt og fengslet i strid med gjeldende regler. Mange hundre har fått uberettiget tilbakebetalingskrav fra NAV. Mer enn 6000 personer har fått uberettiget vedtak om avslag, stans og avkortning på ytelser.
Så langt har regjeringen erkjent ansvar for ofrenes økonomiske tap. Men regjeringen har nektet å ta ansvar for den store økonomiske, sosiale og psykiske belastningen som ofrene har lidd som følge av at de ikke bare har mistet og fått redusert helt sentrale ytelser som de hadde krav på, men også i strid med norske rett, blitt tvunget til å tilbakebetale ytelser, i mange tilfeller uten reell mulighet til å skaffe seg inntekter. I tillegg kommer de enorme belastningene for alle de som er urettmessig anmeldt og domfelt og som også har sonet.
Ikke bare har regjeringen nektet å ta ansvar for ofrenes økonomiske, sosiale og psykiske belastninger, regjeringen har i tillegg hindre ofre i å gjøre seg opp en oppfatning om de kan vinne frem med krav om oppreisningserstatning. Juristene sier at ofrene bare hare har rettslig krav på oppreisningserstatning dersom noen på ledelsesnivå i staten har opptrådt grovt uaktsomt. Og i denne vurderingen av hvor grov uaktsomheten har vært på ledelsesnivå er det helt sentralt å vite hva statsråder og tidligere regjeringer har visst om EØS-reglene og om de har ønsket å utfordre handlingsrommet i EØS-avtalene» med trygdede personer som innsats.
I den sammenhengen er den interdepartementale utredningen «Eksport av velferdsytelser» fra 2014 sentral. Den ser ut til å vise nettopp hva den forrige regjeringen fikk vite om EØS-reglene og hvilke rammer som gjaldt for praktiseringen av folketrygdlovens krav til opphold i Norge. Ingen andre enn dem har lest 2014-utredningen og dens vedlegg vet om den også vurderinger om å utnytte handlingsrommet.
Dersom det viser seg at regjeringen allerede i 2014 fikk utredet at EØS-avtalen ikke tillot den praksis myndighetene hadde helt frem til oktober 2019, vil det være et sterkt argument for at statsråden eller regjeringen har opptrådt grovt uaktsomt ved å ikke stanse den ulovlige praksisen langt tidligere.