Skriftlig spørsmål fra Rasmus Hansson (MDG) til statsministeren

Dokument nr. 15:992 (2021-2022)
Innlevert: 21.01.2022
Sendt: 24.01.2022
Rette vedkommende: Arbeids- og inkluderingsministeren
Besvart: 31.01.2022 av arbeids- og inkluderingsminister Hadia Tajik

Rasmus Hansson (MDG)

Spørsmål

Rasmus Hansson (MDG): Vil regjeringen støtte opp om nettverket av (særlig kvinnelige) afghanske menneskerettighetsaktivister som har fått asyl i Norge og legge til rette for at disse skal kunne fortsette sitt arbeid herfra, for eksempel ved å ta hensyn til ønsker om bosetting i østlandsområdet?

Begrunnelse

Etter at Taliban tok makten i Afghanistan har Norge tatt imot flere fremtredende menneskerettighetsaktivister som så seg nødt til å flykte. I oktober sa avtroppende statsminister Erna Solberg at det ville være viktig å støtte opp om nettverket av disse aktivistene for at de kunne fortsette å arbeide for bedre forhold i Afghanistan fra sitt eksil i Norge. Men siden den tid har flere av disse personene opplevd å bli bosatt på steder i Norge som gjør det krevende for dem å virke som aktivister, og som ikke legger opp til at det kan dannes et felles nettverk mellom disse. For eksempel har kvinnesaksforkjemper og tidligere olje-, gruve- og industriminister Nargis Nehan blitt bosatt i Mo i Rana, og kvinnesaksforkjemper og menneskerettighetsaktivist Jamila Afghani har blitt bosatt i Alta.
Representanten er klar over at det er IMDi som er ansvarlig for å fordele bosettingsklare flyktninger til kommuner med bosettingskapasitet. Men dersom IMDi ikke har fått som del av sitt oppdrag å bidra til at menneskerettighetsaktivister skal bosettes med særlige hensyn, så vil de naturlig nok bli bosatt uten at disse personenes særlige ressurser og behov vektlegges. MDG mener det er viktig å legge best mulig til rette for at personer som kjemper for menneskerettigheter fra en eksilposisjon i Norge får gode vilkår for sitt virke, og at dersom disse personene anmoder om bosetting i sentrale beliggenheter som Oslo eller østlandsområdet bør disse anmodningene som regel ivaretas. Med tanke på hvor få personer det i dette tilfellet dreier seg om burde det ikke utgjøre noen fare for bosettingskapasiteten til bosettingskommuner i østlandsområdet, og ordfører i Oslo har tidligere vært tydelig på at de er åpne for å ta imot flere enn det staten har bedt om frem til nå.
I tillegg spørsmålet om bosetting bør staten aktivt legge til rette for at menneskerettighetsaktivister som har fått asyl i Norge får gode vilkår for å fortsette sitt arbeid. Flere norske byer har gode erfaringer som fribyer for forfulgte forfattere, og representanten mener staten burde støtte opp om opprettelsen av flere slike ordninger for menneskerettighetsaktivister generelt.

Hadia Tajik (A)

Svar

Hadia Tajik: Eg viser til spørsmål frå representanten Rasmus Hansson til statsministeren som han har bedt meg svare på.
Regjeringa vil at flyktningar som får vern i Noreg skal få bruke sin kompetanse og ressursar. Det er viktig både for individa det gjeld, og for samfunnet. Menneskerettsforkjemparar gjer ein verdifull innsats for at fleire skal få innfridd sine grunnleggande rettar. Alle som ønsker å halde fram med dette viktige arbeidet i Noreg, skal ha høve til å gjere det, uansett kva kommune dei bur i.
Evakuering og busetting av flyktningar frå Afghanistan skjedde under krevjande omstende. Alle som blei evakuert frå Afghanistan fekk tilbod om offentleg hjelp til busetjing og andre tenester på lik linje med andre overføringsflyktningar som kjem til Noreg. Integrerings- og mangfaldsdirektoratet (IMDi) busett flyktningar i samsvar med føringar frå Stortinget om at busettinga skal skje raskt, treffsikkert, styrt og spreidd over heile landet. Det er fleire omsyn som IMDi må vurdera når dei spør kommunar om å busette flyktningar. Mellom anna er prinsippet om likebehandling viktig.
Eg har møtt representantar frå menneskerettsorganisasjonar som er i kontakt med fleire menneskerettsforkjemparar som ble evakuert frå Afghanistan. Eg er glad for initiativet til dialog. Regjeringa har fått fleire innspel til korleis staten kan legge til rette for at menneskerettsforkjemparar kan fortsette arbeidet i eksil. Desse kjem me til å vurdere nøye.