Skriftlig spørsmål fra Sylvi Listhaug (FrP) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:1369 (2021-2022)
Innlevert: 24.02.2022
Sendt: 24.02.2022
Besvart: 08.03.2022 av helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol

Sylvi Listhaug (FrP)

Spørsmål

Sylvi Listhaug (FrP): Vil statsråden bekrefte at pasienter med hjertesykdommen ATTR-CM faktisk har et rettslig krav på å få tilgang til legemiddelet Vyndaqel, forutsatt at dette er eneste alternativ for å yte et forsvarlig tilbud?

Begrunnelse

Legemiddelet Vyndaqel er ennå ikke besluttet innført av Beslutningsforum. Dette er den eneste behandlingen for pasienter med hjertesykdommen ATTR-CM. I 2019 sendte HOD ut «Rundskriv I-4/2019 - Rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten og forholdet til forsvarlighetskravet mm.».
I rundskrivet gis en klar og tydelig beskrivelse av en situasjon som sjelden oppstår:

«Den klare hovedregel er at tjenesten og behandlende helsepersonell avgjør hvilket tilbud som skal ytes pasienten. Det finnes ett unntak, dersom det kun er en bestemt type tjeneste eller tilbud som er eneste alternativ for å yte et forsvarlig tilbud, så har også pasienten et rettskrav på tjenesten.»

Denne situasjonen har i de siste årene blitt aktualisert ved at legemiddelet tafamidis er eneste alternativ for pasienter med den dødelige sykdommen transtyretin amyloid kardiomyopati (ATTR-CM). I saksdokumenter fra Nye Metoder bekrefter både Legemiddelverket og fagdirektørene i Bestillerforum at tafamidis er eneste behandling. Likevel har Beslutningsforum avslått å ta behandlingen i bruk begrunnet i at prisen er for høy.
Etter flere avslag i Beslutningsforum har Statsforvalteren i Agder gitt en pasient medhold i at han hadde rett til tafamidis som nødvendig helsehjelp, da han var syk og tafamidis er eneste behandling. Pasienten fikk dermed rett til behandling med tafamidis på Helseforetakets regning.
Helsetilsynet var uenig i Statsforvalterens avgjørelse og anførte at:

«I Beslutningsforums avgjørelse ligger en implisitt beslutning om at etablert behandling er forsvarlig selv om den ikke omfatter legemiddelet tafamidis. Denne kompetansen og myndigheten tolker vi at Beslutningsforum er tillagt etter lovens system.»

For pasienter betyr dette at de ikke får tilbud om den eneste behandlingen som finnes for deres sykdom, en sykdom som er sjelden og dødelig. Uten behandling overlever pasienter i 3,5 år i gjennomsnitt.
For Fremskrittspartiet virker det som Helsetilsynets vurdering i denne saken ikke er i samsvar med det Helse- og omsorgsdepartementet beskriver som et rettskrav. Med denne uklarheten er ikke disse pasientenes rettigheter ivaretatt. Spørsmålet er om statsråden vil gjøre det klart at pasientene med denne sykdommen har et faktisk rettskrav på behandling.

Ingvild Kjerkol (A)

Svar

Ingvild Kjerkol: Ny kunnskap, teknologi, utstyr, utredning og behandling gjør det mulig å gi befolkningen i Norge et stadig bedre helsetjenestetilbud. Vi har imidlertid en utfordring med at mulighetene og ønskene ofte overstiger de ressurser vi har tilgjengelig. Det er ikke bærekraftig å tilby enhver ny type metode som gjøres tilgjengelig på markedet, vi må prioritere. I tråd med dette har Stortinget sluttet seg til et sett av prinsipper for prioritering som skal anvendes i helsetjenesten.
Pasienter har etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 b andre ledd rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Begrepet «nødvendig helsehjelp» tolkes slik at det gir krav på nødvendig helsehjelp med en forsvarlig standard, basert på en individuell vurdering av behov. Kravet er en rettslig standard som endres i tråd med medisinsk og teknologisk utvikling. Innholdet i forsvarlighetskravet endrer seg dermed også i takt med utviklingen av fagkunnskap og endringer i verdioppfatninger. Kjernen i forsvarlighetskravet er koblet opp mot det som til enhver tid er definert som etablert behandling.
Prioriteringsforskriften § 2 angir hvem som har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 b andre ledd. Det er et grunnleggende vilkår at pasienten etter en medisinsk vurdering har behov for helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. Videre følger det av prioriteringsforskriften § 2 at pasienten må ha forventet nytte av helsehjelpen, og den forventede ressursbruken skal stå i et rimelig forhold til den forventede nytten av helsehjelpen. Forventet nytte av helsehjelpen vurderes ut fra om kunnskapsbasert praksis tilsier at helsehjelpen kan øke pasientens livslengde og/eller livskvalitet gjennom å gi økt sannsynlighet for: overlevelse eller redusert funksjonstap, fysisk eller psykisk funksjonsforbedring, reduksjon av smerter, fysisk eller psykisk ubehag.
Det er helsepersonell som tar stilling til om pasienten har krav på nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, og som foretar individuell vurdering av hva slags behandling som skal tilbys den enkelte pasient innenfor det tilbudet som er gjort tilgjengelig i spesialisthelsetjenesten. Retten til nødvendig spesialisthelsetjeneste knytter seg ikke til enhver ny type behandling, eller den beste eller nyeste behandling som til enhver tid er tilgjengelig. Spesialisthelsetjenesten må forholde seg til den ressursrammen som Stortinget setter årlig. Det er de regionale helseforetakene som avgjør hva som skal være tilgjengelig av tilbud i tjenesten, ofte gjennom beslutninger i systemet for nye metoder.
Pasienter med rett til nødvendig helsehjelp har krav på forsvarlig helsehjelp. Kravet om forsvarlighet skal også ligge til grunn for innretningen av tjenestetilbudet som de regionale helseforetakene har ansvar for. Jeg legger derfor til grunn at Beslutningsforum ved avslaget av det nevnte legemiddelet har vurdert det etablerte behandlingstilbudet til den aktuelle pasientgruppen som forsvarlig. Dette besvarer også stortingsrepresentanten sitt spørsmål som forutsetter at nevnte legemiddel er eneste alternativ for å kunne gi et forsvarlig tilbud.
Jeg vil likevel påpeke at den enkelte pasient har krav på en individuell vurdering av hva som er forsvarlig behandling for vedkommende. Den nærmeste til å gjøre denne vurderingen er behandlende helsepersonell. I denne vurderingen må alle relevante forhold tas i betraktning. Dersom det foreligger særskilte forhold ved den enkelte pasient som innebærer at den etablerte behandlingen ikke kan anses som forsvarlig, må helsepersonellet vurdere alternative behandlingstilbud. Dersom det kun er en bestemt type behandling som er eneste alternativ for å yte et forsvarlig tilbud, så vil pasienten også ha et rettskrav på denne behandlingen. Det er imidlertid ytterst sjelden at dette vil være tilfellet. Forsvarlig behandling kan også omfatte symptomatisk behandling, dvs. behandling av symptomer i motsetning til behandling av selve sykdommen.
Oppsummert betyr dette at pasienter ikke har krav på en bestemt type behandling selv om den behandlingen vil være til nytte for pasienten. En forutsetning for dette er at det finnes et etablert behandlingstilbud som er forsvarlig. Det er spesialisthelsetjenesten som avgjør hva slags behandling den enkelte pasienten skal tilbys, men behandlingen skal være forsvarlig.