Lene Westgaard-Halle (H): I lys av den siste FN-rapporten, samt den sikkerhetspolitiske situasjonen vi nå står i, vil regjeringen revurdere havvindsatsingen for å møte det økte behovet for energi i Norge og Europa de neste årene?
Begrunnelse
Energipolitikk er også sikkerhetspolitikk. Etter Russlands invasjon av Krim i 2014, ble energiuavhengighet satt øverst på den europeiske dagsorden. De siste dagers dramatiske hendelser understreker utfordringene og hvor tett klimapolitikken henger sammen med sikkerhetspolitikken. Høy gasspris slår inn i strømprisen og driver den opp. I tillegg gjør den høye gassprisen nå kullfyrte kraftverk billigere enn gasskraft, selv med de høye kvoteprisene. Det gjør at klimagassutslippene øker.
Behovet for å satse tungt på fornybar energi handler om verdiskaping, det å ha flere ben å stå på for oss som oljenasjon, utslippskutt og tydeligere enn noen gang, også europeisk sikkerhetspolitikk.
Ett av våre komparative fortrinn er og har alltid vært den lange kystlinjen vår. Den har gitt oss mat, inntekter og arbeidsplasser i mange generasjoner. Det kan den fortsatt gjøre, om vi tar de nødvendige grepene som skal til. Ett av dem er satsingen på havvind.
Norge har alle forutsetninger for å lykkes med havvind, og skape tusenvis av nye jobber samtidig som vi sikrer nok kraft til industri og innbyggere. Da er det utfordrende at regjeringen senker ambisjonene. Skuffelsen og overraskelsen var stor både hos næringslivet og miljøbevegelsen og da den varslede "storstilte satsingen" ikke var noe annet enn en stor nedskalering av det det forrige regjeringen allerede hadde satt i gang på feltet.
Dette forsterkes av at fremtidsutsiktene for fortsatt kraftoverskudd i Norge er redusert.