Skriftlig spørsmål fra Andreas Sjalg Unneland (SV) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:1974 (2021-2022)
Innlevert: 03.05.2022
Sendt: 04.05.2022
Besvart: 11.05.2022 av justis- og beredskapsminister Emilie Mehl

Andreas Sjalg Unneland (SV)

Spørsmål

Andreas Sjalg Unneland (SV): Mener justisministeren i lys av EMD dommen «Case of Lacatus v. Switzerland» at det må foretas en ny vurdering av om Politiloven § 14 første ledd nr. 8 er i samsvar med Norge sine forpliktelser etter den Europeiske menneskerettighetskonvensjon?

Begrunnelse

Politiloven § 14 første ledd nr. 8. gir adgang til kommunale tiggeforbud. Dette alternativet ble tilføyd i 2014, jf. Prop. 83 L (2013–2014).
Lovligheten av et forbud mot tigging ble vurdert opp mot menneskerettighetene, og departementet fant at forslaget ikke var i strid med EMK. Det ble vist til at det ikke fantes praksis fra EMD som var direkte relevant for et forbud mot eller regulering av tigging.
I januar 2021 ble Sveits felt i EMD for brudd på EMK for å straffeforfølge tiggere, http://hudoc.echr.coe.int/eng-press?i=003-6910043-9279633. EMD slår fast at tigging for enkelte er livsgrunnlaget for mennesker i en sårbar situasjon som da har en rett, iboende i menneskeverdet, for å kunne forsøke å møte sine grunnleggende behov ved å be om penger ved å tigge.
EMD konstaterte krenkelse av Artikkel 8 – retten til respekt for privatliv og familieliv. I departementets vurdering av det norske tiggeforbudet jf., Prop. 83 L (2013–2014). vurderes bare lovligheten opp mot artikkel 10 som beskytter retten til ytringsfrihet og ikke særskilt artikkel 8.
I politidirektoratets rundskriv, jf. RPOD-2018-2 § 2-4, er det regulert hvordan de lokale hjemlene for tiggeforbud skal utformes. Politiloven § 30 setter straff med bøter eller fengsel inntil tre måneder for den som overtrer bestemmelser gitt i medhold av § 14. Dette medfører i likhet med de sveitsiske reglene at en person som tigger kan bøtelegges eller fengsels for å tigge dersom det foreligger et kommunalt tiggeforbud.
I lys av denne dommen er det gode grunner som taler for at den norske bestemmelsen også er i strid med EMK. Det vil dermed være naturlig med en ny vurdering av Politiloven § 14 første ledd nr. 8 som en konsekvens av at EMD har fastslått at slike bestemmelser kan innebære en krenkelse av menneskerettighetene.

Emilie Mehl (Sp)

Svar

Emilie Mehl: Den nevnte dommen inneholder omfattende beskrivelser og interessante drøftelser av hvordan europeiske land utformer og håndhever forbud mot tigging. Domstolen understreker at nasjonale domstoler må foreta grundige vurderinger av den konkrete situasjonen ved håndheving av overtredelser.
I den aktuelle saken fra Sveits var det gitt en høy bot som vedkommende ikke var i stand til å betale, og som førte til at personen måtte sone en subsidiær fengselsstraff. Straffereaksjonen ble ikke ansett som forholdsmessig ut fra formålet med forbudet.
I Prop. 83L (2013-2014), som foreslo adgangen til innføring av lokale forbud mot tigging, heter det:

«I de kommuner det vedtas å forby eller regulere tigging, vil man forvente at politiet regelmessig griper inn overfor tigging i strid med bestemmelsene ved å be personer som tigger om å stanse sin virksomhet, eventuelt bortvise dem fra stedet de oppholder seg.»

En håndhevingspraksis i samsvar med de nevnte forutsetninger, antas å være i samsvar med våre forpliktelser etter den europeiske menneskerettskonvensjonen.
Dommen er likevel en nyttig påminnelse om den dynamiske rettsutviklingen i spenningsfeltet mellom menneskerettighetene og forbud mot tigging. Det nødvendiggjør at vi følger utviklingen nøye fremover.