Skriftlig spørsmål fra Marie Sneve Martinussen (R) til arbeids- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:2351 (2021-2022)
Innlevert: 15.06.2022
Sendt: 15.06.2022
Besvart: 21.06.2022 av arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen

Marie Sneve Martinussen (R)

Spørsmål

Marie Sneve Martinussen (R): Med pensjonsreformen ble det innført fleksibelt pensjonsuttak uten avkortning, mens alderspensjon fra Folketrygden tidligere ble avkortet med 40 prosent av inntekt over 2 G frem til 70 år.
Hvor mye ville staten spart dersom de samme avkortningsreglene var gjeldende frem til i dag, og hvor mye ville staten spart dersom det ikke var innført fleksibelt pensjonsuttak i perioden?

Begrunnelse

I dag er det mange som tar ut full pensjon samtidig som de står i full jobb. Rødt mener at Folketrygden primært skal ha som formål å kompensere folk for bortfall av inntekt, og at det vil være mulighet for innsparinger i statens utgifter dersom man reduserer pensjonen til personer som uansett har høy inntekt. Fleksibelt pensjonsuttak har til nå ført til høyere utgifter til alderspensjon selv om målet med pensjonsreformen var å kutte statens utgifter til alderspensjon, og det er relevant for debatten å få et ferskt anslag på utgiftene.

Marte Mjøs Persen (A)

Svar

Marte Mjøs Persen: Det er ikke mulig å anslå hvor mye staten ville spart dersom de gamle avkortningsreglene var gjeldende frem til i dag, siden pensjoneringsatferden ville vært annerledes med helt andre betingelser for uttak.
Arbeids- og velferdsdirektoratet har anslått årlige mer- og mindreutgifter til alderspensjon sammenlignet med om pensjonsreformen ikke hadde blitt gjennomført. Det er store samspillseffekter mellom de ulike komponentene av pensjonsreformen som gjør det krevende å anslå effekten av hver komponent separat. I perioden 2011–2021 er merutgiftene til fleksibel pensjonering samlet anslått til 189,2 milliarder 2022-kroner, sammenlignet med om pensjons-reformen ikke hadde blitt gjennomført. Utgiftsvirkningene omfatter kun pensjonsutgiftene og tar ikke hensyn til endringer i skatteinntekter osv. ved at folk står lenger i arbeid.
Utgiftsvirkningen av fleksibel pensjon inkluderer:

• Merutgiftene til personer som tar ut pensjonen før den gamle aldersgrensen på 67 år, og de senere innsparingene etter 67 år ved at denne gruppen får livsvarig lavere alderspensjon.
• Innsparinger som følge av at enkelte utsetter pensjonsuttaket til etter den gamle aldersgrensen på 67 år og senere merutgifter som følge av at denne gruppen får livsvarig høyere alderspensjon.

Utgiftene til alderspensjonister under 67 år økte kraftig de første årene etter pensjons-reformen i 2011, som følge av at fem årskull i alderen 62–66 år fikk anledning til å ta ut pensjon. Personer som tok ut pensjon tidlig vil få livsvarig lavere pensjon, sammenlignet med om de tok ut pensjon ved 67 år. Økte utgifter som følge av tidlig uttak har dermed økt kostnadene på kort sikt, men vil over tid motvirkes av reduserte utgifter som følge av lavere livsvarige utbetalinger til de som tok ut pensjon tidlig. Det forventes at de økte utgiftene på grunn av tidlig uttak fortsatt vil dominere i flere år, før de avtar.
Før pensjonsreformen var pensjonsalderen i folketrygden 67 år. Et stort flertall av de yrkesaktive sluttet likevel i arbeid før 67 år gjennom andre pensjons- eller trygdeordninger. Tidligpensjon som ikke har helserelaterte årsaker, var før pensjonsreformen forbeholdt de som hadde tilgang til pensjonsordninger utenfor folketrygden, for eksempel avtalefestet pensjon (AFP) eller tjenestepensjonsordninger med særaldersgrenser. Felles for tidligpensjonsordningene og folketrygden var at pensjonsytelsen ble avkortet ved arbeidsinntekt. Avkortningsreglene bidro til at mange valgte å tre helt ut av arbeidslivet ved tidlig avgang, fordi økt arbeidsinnsats ikke ga særlig uttelling.
Både statistikk og flere studier viser at pensjonsreformen og fleksibel pensjonering har gitt økt yrkesaktivitet, særlig i den delen av privat sektor som omfattes av AFP. Eldre arbeidstakere med privat AFP responderte på reformen ved å kombinere arbeid og pensjon, og slik utsette avgang fra arbeidslivet betydelig, sammenlignet med årskull som ikke hadde denne muligheten. Man ser også at de som tar ut offentlig AFP, som har strenge avkortningsregler når AFP kombineres med arbeid, jobber i gjennomsnitt færre arbeidstimer per uke enn de som tar ut privat AFP og de som ikke tar ut AFP. Det gjelder både for kvinner og menn. Erfaringene fra privat sektor indikerer at arbeidstilbudet ville blitt lavere dersom avkortningsreglene hadde blitt videreført, og at det hadde vært færre seniorer i arbeid. Lavere arbeidstilbud gir lavere skatteinntekter.
Et viktig mål med pensjonsreformen er å gi insentiv til at eldre arbeidstakere står lenger i arbeid, slik at finansieringsbyrden på de yrkesaktive ikke blir for stor. Når en står overfor store utfordringer som følge av en aldrende befolkning og et sterkt behov for å øke avgangsalderen fra arbeidslivet, er det viktig at pensjonssystemet gir et signal om at fortsatt arbeidsinnsats er verdifullt for samfunnet.