Begrunnelse

PFASer finnes i en rekke produkter mennesker omgir seg i hverdagen, og stoffene lekker gradvis over i miljøet og mennesker gjennom bruk. Siden stoffene ikke bryter ned, betyr det at de akkumulerer og at mengdene som er i omløp øker konstant. Det er også svært vanskelig og dyrt å få trygt deponert eksponerte masser med stoffene når de først havner i miljøet. Flere av PFASene kan tas opp og akkumuleres i dyr og mennesker. Konsekvensene dette vil ha på lengre sikt er ikke godt nok kartlagt, men vi vet at flere forskere påpeker at dette kan ha svært alvorlige konsekvenser når selv lav eksponering kan føre til flere helseproblemer for dyr og mennesker.
Erfaringer fra tidligere prosesser for å få på plass miljøreguleringer både nasjonalt og internasjonalt viser at sterke næringsinteresser ofte jobber for å svekke hvor sterke reguleringene blir, slik at de kan fortsette å selge produkter på tross av at de har problematiske effekter. Det er heller ingen garanti for at et forslag i EU vil gå gjennom raskt nok, eller at det blir innordnet slik man ser det for seg.
Med tanke på hvor alvorlige disse stoffene er og at de aldri brytes ned, bør man se på alle muligheter for å få begrenset eksponeringen fra PFAS så raskt som mulig. Et alternativ her er å få på plass selvstendige nasjonale forbud inntil et tilstrekkelig forbud i hele EU er på plass. Felles nasjonale forbud for de landene som nå stiller forslag om forbud i EU kan bidra til at andre land i Europa og land på andre kontinenter også kan ta grep på egenhånd, og også bidra til at EU vil ha viktige erfaringer og lærepunkter å hente når de eventuelt skal iverksette et forbud for hele EU. Norge må fortsatt være en aktiv pådriver for et forbud i EU for å få dette på plass, men det er heller ikke en motsetning til at vi også kan gå foran med andre land for å begrense denne skadelige utviklingen så raskt som mulig.