Begrunnelse

I flere kommuner er det slik at dyr som ikke faller inn under viltloven ikke tas hånd om ved sykdom eller skade. Flere kommuner har avviklet viltnemdene sine og leier inn tjenester ved behov, for å dekke forpliktelsene etter viltloven. Tidligere tok ofte viltnemndene ansvar for dyr som ikke faller inn under deres mandat.
Dyrevelferdsloven hjemler husdyreieres ansvar overfor egne dyr med mulighet for straffesanksjon. Viltloven hjemler kommunenes ansvar for skadet storvilt og rovfugl, men vi har ingen tilsvarende ansvarsfesting for viltlevende smådyr og småfugl.
Hvis man finner et skadet viltlevende dyr som ikke er omfattet av viltloven, er det ingen offentlig instans som har ansvar for å hjelpe disse eller frakte de til veterinær. Dette ansvaret påligger etter dyrevelferdsloven hos vanlige folk uten dyrefaglig kompetanse. Dette gjelder også avlivning.
Ofte er det ikke praktisk mulig, enten fordi man ikke får tak i dyret, fordi man ikke har fysisk eller praktisk mulighet til å hjelpe det, eller ikke har en metode for å gi det en human død. I tillegg er det et smittevernaspekt i det; folk har ofte ikke den nødvendige kompetansen til å håndtere syke/smittefarlige dyr.
I praksis blir man ofte sendt i sirkel mellom politiet, mattilsynet og kommunen hvis man ber om hjelp til å fange inn og hjelpe et skadet dyr. Hvis du varsler, så er det ingen garanti for at noen vil ta ansvar og følge opp varselet. Dette er en problematikk Dyrebeskyttelsen forteller at de kjenner igjen i veldig mange kommuner.
Dette lovtomme rommet fører til unødig stress, redsel, skade og smerte hos dyr som burde fått hjelp eller fått slippe. Retten til faktisk hjelp burde gjelde for ALLE dyr. Derfor må vi sørge for at det å hjelpe og ivareta disse dyrene blir et offentlig anliggende på lik linje med for andre dyr.