Skriftlig spørsmål fra Mímir Kristjánsson (R) til arbeids- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:227 (2022-2023)
Innlevert: 25.10.2022
Sendt: 26.10.2022
Besvart: 01.11.2022 av arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen

Mímir Kristjánsson (R)

Spørsmål

Mímir Kristjánsson (R): Hva vil statsråden foreta seg for å sikre at delvis uføre får rett på dagpenger dersom de mister jobben?

Begrunnelse

Nylig skreiv Dagbladet om bergenskvinnen Tone Salomonsen. Salomonsen er delvis ufør og mottar gradert uføretrygd. Ved siden av trygda forsøker hun som best hun kan å bidra i samfunnet ved å bruke restarbeidsevnen sin. Imidlertid er det vanskelig som delvis ufør å få fast stilling, og hun har derfor kortere og lengre perioder hvor hun står mellom jobber og leter etter arbeid.
I disse periodene burde hun i prinsippet hatt rett på dagpenger som arbeidssøker i samme brøk som hun er regnet som arbeidsfør. Imidlertid har et vedtak Stortinget fattet høsten 2020 (https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Saker/Sak/?p=82024) gjort at Salomonsen og andre delvis uføre havner i en samordningsfelle. Dersom man er 70 prosent uføretrygda, har man likevel ikke rett på 30 prosent dagpenger når man står utenfor arbeid. I stedet blir dagpengene avkortet krone for krone mot uføretrygden, slik at mottakere av gradert uføretrygd i praksis ikke mottar dagpenger i det hele tatt.
Dermed står Salomonsen og andre delvis uføre fullstendig uten sikkerhetsnett hvis de mister jobben. Reglene strider også mot intensjonene bak den såkalte “arbeidslinja”, som regjeringen ifølge Hurdalsplattformen skal legge til grunn for arbeids- og velferdspolitikken. Andreas Moen, advokat og pensjonsekspert i fagorganisasjonen Nito, er blant dem som advarer mot at en slik avkorting i praksis vil gjøre at delvis uføre deltar mindre i arbeidslivet. Til Dagbladet 24.10 sier han at “samordningsreglene gir helt klart ikke et incentiv til å jobbe. Tvert imot kan det nok føles fristende for en som er syk, men som har en restarbeidsevne, å forsøke å øke uføregraden i stedet for å være delvis i jobb. Det er synd, for det betyr jo at samfunnet går glipp av både ressurser og skattepenger.”
Det er urettferdig, usosialt og ulogisk at arbeidslinja bare skal ligge til grunn når uføre og andre på trygd taper penger på det. Forhåpentligvis innser også at statsråden at denne typen samordningsfeller bør bli ryddet opp i.

Marte Mjøs Persen (A)

Svar

Marte Mjøs Persen: Et sentralt vilkår for rett til dagpenger under arbeidsløshet er vilkåret om å være reell arbeidssøker, dvs. arbeidsfør og klar til å umiddelbart kunne tiltre ethvert høvelig arbeid. For å kunne regnes som arbeidsfør, har Arbeids- og velferdsetaten i sin praksis lagt til grunn at man som utgangspunkt må kunne arbeide minst 50 prosent. For personer som mottar uføretrygd er det imidlertid i praksis akseptert at vilkåret om å være arbeidsfør anses som oppfylt dersom man kan arbeide 30 prosent. Det vil si at man vil kunne regnes som arbeidsfør og dermed som «reell arbeidssøker» etter dagpengeregelverket, selv når man har en uføregrad på 70 prosent.
Det at man skal være arbeidsfør og tilgjengelig for arbeidsmarkedet skiller dagpengene fra trygdeytelser som tildeles som følge av at man ikke er arbeidsfør eller av andre grunner i en periode ikke kan ta arbeid. Formålet med dagpengene er altså ikke bare å gi en økonomisk støtte til personer som har mistet arbeidsinntekten på grunn av arbeidsløshet, men ordningen forutsettes også å være innrettet slik at den på best mulig vis sikrer at den arbeidsløse så raskt som mulig tilbakeføres til arbeid.
Det er altså et viktig prinsipp at vilkårene for dagpengene skal være innrettet slik at de motiverer til arbeid og aktiv jobbsøking, og at man med det motvirker unødvendig lange stønadsperioder. Ved utformingen av dagpengene må man derfor måtte veie hensynet til inntektssikring for den enkelte arbeidssøkeren opp mot hensynet til sysselsetting og lavere langtidsledighet.
Det er godt dokumentert at kompensasjonsnivået for dagpengene og varigheten på stønaden har direkte betydning for varigheten av ledighetsperiodene. Dersom en dagpengemottaker samtidig mottar andre trygdeytelser er det derfor viktig at ytelsene samordnes slik at den samlede kompensasjonen ikke blir så høy at den motvirker de arbeidsinsentivene som er forutsatt at skal ligge i dagpengeordningen.
I folketrygdloven er det gitt nærmere regler om hvordan dagpengene skal samordnes når arbeidssøkeren samtidig mottar andre ytelser fra folketrygden. Bestemmelsen som gjelder for dem som får reduserte folketrygdytelser, folketrygdloven § 4-25, inneholder en liste over hvilke ytelser dagpengene skal samordnes mot. Dagpengene avkortes krone for krone mot den andre trygdeytelsen arbeidssøkeren får. Summen av dagpenger og den andre ytelsen skal likevel ikke utgjøre mindre enn fulle dagpenger. Dette sikrer at den samlede kompensasjonen fra folketrygden ikke blir så høy at den motvirker arbeidsinsentivene som er forutsatt i dagpengeordningen.
Med virkning fra 2021, ble den nevnte bestemmelsen endret på bakgrunn av et forslag om språklige redigeringer og forenklinger som var sendt på høring i september 2019. Formålet var å tydeliggjøre hvordan dagpengene skal reduseres mot andre trygdeytelser. Det ble samtidig presisert at dagpengene også skal samordnes mot reduserte pleie-, omsorgs- og opplæringspenger. Ingen høringsinstanser hadde merknader til forslaget eller til prinsippet om at dagpengene skal samordnes krone for krone mot reduserte trygdeytelser.
Jeg er opptatt av at det skal lønne seg å ta arbeid, og at dette reflekteres i regelverket på en god måte. Dersom det viser seg at samordningsbestemmelsene bidrar til et regelverk som samlet sett gir svakere insentiver til arbeid, kan det være grunn til å se nærmere på regelverket.