Skriftlig spørsmål fra André N. Skjelstad (V) til samferdselsministeren

Dokument nr. 15:382 (2022-2023)
Innlevert: 11.11.2022
Sendt: 14.11.2022
Besvart: 21.11.2022 av samferdselsminister Jon-Ivar Nygård

André N. Skjelstad (V)

Spørsmål

André N. Skjelstad (V): Hva synes statsråden om at det enormt underfinansierte vegvedlikeholdet, spesielt hos fylkeskommunene, får påføre privatbilister, næringstransport og kollektivselskaper ekstrakostnader uten at det gis erstatning, og har bileiere fått erstatning for skader de mener er påført kjøretøyet på grunn av vegskader andre steder i landet, og hvordan mener statsråden at dette skal praktiseres for fylkesvegene i hele landet?

Begrunnelse

Venstre har både i fylkesutvalget og hovedutvalg for veg i Trøndelag stilt spørsmål med utgangpunkt i at både privatbilister og busser får skader med bakgrunn i den dårlige standarden på Kongens gate i Trondheim. Gata er fylkesveg, og fylkeskommunen er vegeier.
I svarene fra fylkesadministrasjonen kommer det fram at ingen bilister har fått erstatning for kjøretøyskader i Kongens gate i Trondheim, selv om cirka 30 personer har søkt bare etter 1.1.2020. Det kommer faktisk også fram at ingen har fått erstatning noe sted i Trøndelag når bileiere har søkt erstatning for skader de mener har sin årsak i at fylkesvegen er dårlig eller skadet.
Alle klagene er avslått med bakgrunn i Vegtrafikklovens §3 –

«Enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.»

I tillegg forteller Tide Buss, som trafikkerer de fleste linjene i Kongens gate har varslet økt slitasje og økte vedlikeholdskostnader uten at kostnadene er konkretisert. Forholdet er tatt opp i gjentatte statusmøter mellom AtB og Tide Buss.
I avslagene til bileiere som søker erstatning for skader, skriver Trøndelag fylkeskommune:

«En forutsetning for at Trøndelag fylkeskommune («TRFK») skal være erstatningsansvarlig er at vilkårene for å kreve erstatning er til stede. Det innebærer at den som krever erstatning må dokumentere at TRFK, som vegeier, har opptrådt uaktsomt, at det foreligger et økonomisk tap og at det foreligger årsakssammenheng mellom denne uaktsomhet og et slik tap. Utgangspunktet er at vegen stilles til disposisjon for trafikantene i den tilstand den til enhver tid er og at trafikantene ferdes på eget ansvar. Dette betyr at man, som trafikant, bærer en stor del av risikoen ved ferdsel på veg. Dette gjelder også ved skader som skyldes veiens tilstand eller rådende kjøreforhold. Den enkelte trafikant er selv ansvarlig for å tilpasse kjøringen og farten etter forholdende på stedet. Det er altså ikke slik at vegeier har et generelt erstatningsansvar for skader som oppstår i forbindelse med ferdsel på vegen.»

Det kommer også fram i svarene at det faktisk ikke er klageadgang når man får avslag på erstatningskrav.

Jon-Ivar Nygård (A)

Svar

Jon-Ivar Nygård: Det offentlige veinettet stilles som utgangspunkt til trafikantenes disposisjon slik det til enhver tid foreligger og blir vedlikeholdt innenfor de budsjettrammer som blir gitt. Dette gjelder uavhengig av om det er riksvei, fylkesvei eller kommunal vei.
Det påhviler den enkelte trafikant et selvstendig ansvar for å innrette sin adferd ut fra veiens tilstand slik at det ikke oppstår fare eller skade. Dette går frem av vegtrafikkloven § 3, første ledd:

«Enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.»

Drift og vedlikehold av de fleste av landets riksveier er et ansvar som ligger hos Statens vegvesen som veieier. Ansvaret for fylkesveiene ligger hos den enkelte fylkeskommune, og hos kommunene for kommunal vei. For riksveiene som Statens vegvesen har ansvaret for, utføres ansvaret av private entreprenører i henhold til kontrakt med Statens vegvesen. I tilfeller hvor en trafikant påføres skade som følge av mangelfullt veivedlikehold rettes eventuelle erstatningskrav for slik skade mot entreprenøren som har ansvar for vedlikeholdet på den veistrekningen hvor skaden har skjedd.
Etter gjeldende rett har veimyndigheten som oppdragsgiver ikke erstatningsansvar for skader som oppdragstaker/driftsentreprenør direkte eller indirekte påfører tredjeperson under utførelsen eller eventuell mangelfull utførelse av sitt kontraktsansvar. Oppdragsgiver identifiseres i slike tilfeller ikke med entreprenør på samme måte som en arbeidsgiver identifiseres med sine arbeidstakere, hvor skadeerstatningslovens bestemmelse om arbeidsgivers erstatningsansvar kan komme til anvendelse.
Staten som eier av landets riksveier, og private driftsentreprenører av veiene, har etter erstatningsretten ikke noe objektivt ansvar (ansvar uavhengig av skyld) for eventuelle skader som oppstår som følge av bruken av veiene. Veiene stilles til trafikantenes disposisjon slik de til enhver tid fremstår og ferdsel skjer på eget ansvar, jfr. vegtrafikkloven § 3, første ledd.
Hensynene som ligger bak de erstatningsrettslige reglene på dette området, er bl.a. at et objektivt ansvar for veieier og/eller driftsentreprenøren vil kunne ha konsekvenser for trafikksikkerheten, ved at det stilles lavere krav til trafikantenes aktsomhet. Det vil ikke la seg gjøre å ha fullstendig oversikt over alle forhold på og langs våre veger til enhver tid. Videre er det påregnelig at et utvidet ansvar for veieier eller driftsentreprenør ville gått på bekostning av de offentlige midlene som brukes til drift og vedlikehold av veiene, eller eventuelt andre tiltak som finansieres med offentlige midler.
Erstatningskravene blir vurdert og avgjort etter gjeldende erstatningsregler hvor det er krav om at det er skadelidte skal sannsynliggjøre at vilkårene for erstatning er oppfylt. Vilkårene som må være oppfylt for å statuere et erstatningsansvar er at det må foreligge et ansvarsgrunnlag, et økonomisk tap og at det er årsakssammenheng mellom tapet og ansvarsgrunnlaget. Dette er rettsregler som gjelder generelt og er ikke spesielt for veisektoren. Endringer i erstatningsreglene som gjelder på dette området ville krevd en egen lovregulering.
Alt i alt mener jeg at kravene til aktsomhet etter vegtrafikkloven er riktige og at det ikke vil være en god løsning å utvide vegmyndighetens erstatningsansvar for materielle skader som inntrer ved ferdsel på de offentlige veiene.
Avgjørelser i erstatningssaker er ikke forvaltningsvedtak etter forvaltningsloven. Det foreligger derfor ikke klageadgang etter forvaltningslovens bestemmelser. Dette betyr ikke at det ikke foretas nye vurderinger av krav dersom det er grunnlag for det. For forvaltningens behandling av erstatningssakene gjelder for øvrig det generelle kravet om behandling i samsvar med god forvaltningsskikk.