Ingvild Wetrhus Thorsvik (V): Vurderer statsråden at det er et behov for å lovfeste politiets bruk av informanter, hvordan vil statsråden sikre at informanter i sårbare situasjoner blir ivaretatt, og hvordan vurderer statsrådens dagens praksis på området opp mot EMK artikkel 8?
Begrunnelse
VG har den siste tiden skrevet om en mann som fungerte som informant for politiet i Tønsberg, jf. https://www.vg.no/spesial/2022/informanten/. Mannen hadde diagnosen lettere psykisk utviklingshemmet, noe som også var omtalt i flere dommer mot ham. I Norge er informantinstruksen unntatt offentlighet, og kun politiet har kjennskap til den.
I en ph.d. avhandling fra 2009 viser Asbjørn Rachlew til at informantbruk er en etterforskningsmetode som norske myndigheter ikke har ønsket å lovregulere fordi det kan være «prinsipielt betenkelig å lovfeste regler som oppfordrer til angiveri». I lys av teori og egen empiri stiller Rachlew spørsmålet om etterforskningsmetoden blir mindre betenkelig ved å la politiet selv regulere og kontrollere forhandlingene mellom politiet og deres informanter.
I England er etterforskningsmetoden lovregulert. Av politiet beskrives lovreguleringen som vellykket (Skjelbred Larsen 2003 s.)
Forsvarergruppen i Advokatforeningen har tatt til orde for en lovregulering i Norge.
Av EMK artikkel 8 (2) fremgår det at inngrep av offentlig myndighet ikke må skje unntatt når dette er i samsvar med loven. Å være gjenstand for hemmelig overvåking vil kunne være et inngrep i retten til respekt for privatliv, jf. EMK art. 8.