Ingvild Wetrhus Thorsvik (V): I hvilken grad praktiseres og tillates rusprøver som frivillig ruskontrakt eller som vilkår for påtaleunnlatelse i de forskjellige politidistriktene nå, all den tid det ikke er dokumentert at dette har ønsket effekt for ungdom, særlig sett i lys av barnekonvensjonen art. 33?
Begrunnelse
Ved ungdomsoppfølging og – straff i konfliktråd er det et krav om at den konkrete saken egner seg for slik oppfølging sett hen til ungdommens behov og sakens alvor. Politiets i alle fall tidligere praksis knyttet til påtaleunnlatelse betinget av ruskontrakt for unge som tas for bruk/besittelse første gang ble det i liten grad gjort en slik egnethetsvurdering. Det er fra flere hold trukket frem manglende dokumentasjon på effekt av ruskontrakter for ungdom, herunder fra Helsedirektoratet i høringen til rusreformen. I sitt høringssvar skriver de blant annet; «Ruskontrakt kan ikke ses på som en kunnskapsbasert tilnærming og dersom tiltaket fortsatt skal benyttes bør det igangsettes mer systematisk dokumentasjon om effektene av dette.» Norges institusjon for menneskerettigheter påpeker i sin rapport Rus og menneskerettigheter fra september i år at det mangler dokumentasjon på at slike tiltak har effekt, og at det dermed er uvisst om disse er egnede virkemidler etter barnekonvensjonen art. 33.
NIM trekker i tillegg frem at det mangler regler som sikrer at samtykke til frivillige ruskontakter blir innhentet uten press og med god nok info om mulige konsekvenser ved positiv rusprøve. Jeg viser til mitt spørsmål av 28.01.22 hvor jeg blant annet spør kunnskapsministeren om hun mener at det offentlige har adgang til å innhente rustester fra barn med grunnlag i samtykke sett hen til personvernforordningens fortalepunkt 43 og personvernrådets retningslinjer 05/2020.