Kristoffer Robin Haug (MDG): Vil helseministeren sikre at Nasjonal kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri (NAPP) får fortsette driften for å ferdigstille arbeidet med å utarbeide nasjonale retningslinjer for utredning og behandling av personlighetsforstyrrelser?
Begrunnelse
Siden oppstarten i 2012 har NAPP arbeidet for å få på plass en nasjonal faglig retningslinje for utredning og behandling av personlighetsforstyrrelser for ungdom og voksne. I fjor ga Helsedirektoratet tilslutning til at en slik retningslinje skulle utarbeides, men direktoratet har satt arbeidet på vent på grunn av manglende kapasitet i Helsedirektoratet.
Nå har Helse- og omsorgsdepartementet besluttet å fase ut kompetansetjenesten som har som formål å bygge opp kompetanse og spre informasjon om personlighetsforstyrrelser, og heller omorganisere flere av de nasjonale kompetansetjenestene, herunder NAPP, til faglige nettverk. Den foreslåtte budsjettrammen for det faglige nettverket er mye mindre enn i dag, og vil kreve omfattende kutt i NAPPs virksomhet inkludert arbeidet med nasjonale retningslinjer.
Dette kan bidra til at flere av dagens utfordringer vil bli betydelig mer utfordrende å adressere:
- Personlighetsforstyrrelser er i dag ikke nevnt som egen pasient/ diagnosegruppe i prioriteringsveilederen som psykiatrien styres etter.
- Det er store geografiske forskjeller i kunnskap og kompetanse på utredning og behandling.
- Virksom behandling finnes. Flere ulike metoder har vist gode resultater. Men det er store geografiske forskjeller i behandlingstilbud – mange steder er tilrettelagt behandling helt fraværende, andre steder har de flere ulike spesialiserte behandlingsprogrammer for personlighetsforstyrrelse.
- Dagens situasjon innebærer store kostnader for den enkelte og deres familier: psykisk og fysisk lidelse, funksjonstap, inntektstap, konfliktfylte familier, barnevernssaker, gj.snittlig 18 års kortere levetid.
- Samfunnet har store kostnader forbundet med mangel på adekvat behandling: Mye lidelse medfører stort forbruk av helsetjenester både innen somatikk og psykiatri, ung uførhet, kriminalitet, fengsel, barnevernssaker.
Nå som de foreslåtte sparetiltakene ved OUS rammer spesialpoliklinikk for personlighetsforstyrrelser (Personlighetspoliklinikken) sterkt, risikerer vi både en oppløsning både av behandlingstilbud for pasienter og pågående forskning, men også at vi går glipp av muligheten til å beholde og styrke et avgjørende fagmiljø for å lykkes med å hjelpe mennesker som lider av personlighetsforstyrrelser uansett hvor de bor i landet.