Begrunnelse

I tidsskriftet Sykepleien d.d. kan vi lese om at det antas at 50 000 mennesker har kroniske sår som trenger spesiell sårpleie. Diabetespasienter har høy risiko for diabetessår som kan være vanskelig å få til å gro. Mange eldre, bevegelseshemmede og kronisk syke kan få smertefulle trykksår/liggesår ved feil utstyr som feil madrasser ol.. Flere pasienter med kroniske sår opplever at de blir kasteballer mellom fastlege, kommunehelsetjenesten og ulike avdelinger i spesialisthelsetjenesten. Siste eksempel jeg har blitt kjent med er at en eldre mann, som er lam fra livet og ned, fikk pådratt seg liggesår under behandling for annen sykdom på sykehus. Årsaken til liggesårene var manglende kunnskap og oppmerksomhet på pasientens behov. Denne pasienten har nå ligget flere uker både på sykehus og helsehus med de omkostningene det medfører for de pårørende og for samfunnsøkonomien. Når vi vet at riktig og helhetlig behandling av pasienten vil føre til at de fleste sår gror, så er det et tankekors at vi bruker enorme ressurser på å behandle det som kan forebygges. Dette er stikk i strid med Samhandlingsreformen der målet er å forebygge mer for å behandle mindre.
Antallet pasienter med kroniske sår har vært det samme gjennom mange år, til tross for at mange av disse sårene kan forebygges. I tillegg til at forebygging, med tettere oppfølging og økt kompetanse, vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt, så vil det også gi en langt høyere livskvalitet til den enkelte pasient. Kroniske sår fører til en betydelig redusert livskvalitet gjennom smerter og begrensninger i aktiviteter. Dette kan igjen føre til depresjoner og sosial isolasjon. I sin ytterste konsekvens kan sår som ikke gror føre til amputasjoner, alvorlige infeksjoner, sepsis og død. Spørsmålsstiller mener derfor dette er en helseutfordring vi må arbeide systematisk og godt med fremover for å få ned antallet pasienter med kroniske sår som vi faktisk kan forebygge med økt kunnskap og bedre oppfølging.