André N. Skjelstad (V): Hva er statsrådens begrunnelse for, i statsbudsjettet, å foreslå nedleggelse av Norsk Pasientforening og dermed i realiteten stanse behandlingen av klager på feilbehandlinger fra 300 pasienter og er statsråden villig til å vurdere en reversering av stans i den statlige støtten til foreningen - som har eksistert i 40 år?
Begrunnelse
Under behandlingen av statsbudsjettet fremgår det at Helse- og omsorgsministeren foreslår stans i den statlige bevilgningen til Norsk Pasientforening (NP). Foreningen er en viktig forbrukerorganisasjon for norske pasienter basert på medisinsk rådgivning/second overfor personer som mener seg feilbehandlet og/eller ikke når frem gjennom en til tider uoversiktlig og stor helsesektor. NP har fem ansatte med helse- og juridisk kompetanse og en stor stab av innleide legespesialister som bidrar i saksbehandlingen. Foreningen, som har kontor i Oslo sentrum, administrerer også en unik og stor ledsagertjeneste – basert på frivillig innsats – som tilbyr pasienter hjelp og støtte i møte med primær- og spesialisthelsetjenesten. Årlig betjener foreningen over ett tusen henvendelse. NP skiller seg fra Pasientombudet ved sin medisinske hjelp – ikke først og fremst den rettighetsbaserte/juridiske. Likevel hjelper NP årlig et betydelig antall med å utforme klager til NPE/Statsforvalteren. I motsetning til Pasientombudet går NP inn i pasientens journaler og er dermed i større grad å betrakte som et lavterskeltilbud. Ofte bidrar NP til at språklige og medisinske misforståelser oppklares uten at rettsvesen eller statsadministrasjonen belastes.
Som det fremgår av høringsuttalelser overfor Helse- og omsorgskomiteen på Stortinget (der NP årlig deltar), har NP de senere årene sett et stadig økende antall pasienter innenfor psykisk helse/rus. Det bør være kjent for statsråden at dette er en pasientgruppe som ofte er krevende å hjelpe og som til tider gjør det nødvendig å strekke arbeidstiden langt ut over det normale. Det vil således være riktig å si at pasientforeningen er en organisasjon som i stor grad er basert på frivillig/ideell bistand. Det fremstår som noe merkelig at Helse- og omsorgsministeren – i Frivillighetens år – ikke lenger finner det formålstjenlig å bidra til foreningens eksistens.