Skriftlig spørsmål fra Bård Hoksrud (FrP) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:1022 (2022-2023)
Innlevert: 16.01.2023
Sendt: 16.01.2023
Besvart: 25.01.2023 av helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol

Bård Hoksrud (FrP)

Spørsmål

Bård Hoksrud (FrP): Er helseministeren enig i at dette må bety at norske pasienter som får avslag på å ta i bruk nye behandlinger, medisiner eller utstyr heretter kan reise til andre EU/EØS land for å få behandling der, betalt av HELFO i Norge?

Begrunnelse

Norske pasientrettigheter har stått på stedet hvil siden 90-tallet. Fusa-dommen i høyesterett i 1990 var sist gang pasientrettigheter ble prøvet for høyesterett. Veldig mye har skjedd i norsk helsevesen og medisinsk utvikling siden den gang.
I 2022 bestemte EFTAs overvåkingsorgan ESA for å se nærmere på norsk regelverk etter en rekke klager, da særlig som en følge av avslag på søknad om å få dekket helsehjelp i utlandet.
ESA mente at norsk regelverk ikke var i tråd med EØS-regelverket ettersom EØS reglene ikke ble gitt forrang over pasient- og brukerrettighetsloven(PBRL). Den 25. november 2022 ble det norske regelverket endret av kongen i statsråd slik at EØS-regelverket nå har forrang på PBRL.
ESA var av den oppfatning at de norske reglene for å få behandling i utlandet var for strenge og konkluderte med at: by maintaining a system for seeking access to in-patient treatment in other EEA States in which it is very difficult for the competent institutions and bodies to apply the correct rules correctly, and which makes it impossible or excessively difficult for patients to identify, understand and effectively enforce their rights under EEA law, Norway has created a state of ambiguity and lack of legal certainty which is not in compliance with Articles 3 and 36 EEA and Article 20 of Regulation 883/2004.
Fremskrittspartiet er av den oppfatning at dette må bety at når norske pasienter nå ikke får tilgang på medisiner, behandlinger og utstyr som en følge av et nei i beslutningsforum så må de heretter kunne reise til utlandet å få slik behandling dekket av HELFO.

Ingvild Kjerkol (A)

Svar

Ingvild Kjerkol: Jeg antar at sitatet som stortingsrepresentant Hoksrud viser til, er hentet fra supplerende grunngitt uttalelse datert 20. oktober 2022 fra ESA. I den nevnte uttalelsen mener ESA at det er i strid med EØS-retten at Norge har en nasjonal ordning for dekning av utgifter til sykehusbehandling i utlandet som ikke er utformet i samsvar med artikkel 20 i trygdeforordningen og rettspraksis knyttet til fri flyt av tjenester.
I Norge har vi tre ordninger for dekning av utgifter til helsehjelp i utlandet. To av disse ordningene springer ut av EØS-retten.

1. For det første gir trygdeforordningen artikkel 20 rett til å få dekket utgifter til helsehjelp i andre EØS-land i særskilte tilfeller. Trygdeforordningen er som stortings-representanten peker på, inkorporert i norsk rett ved lov.
2. Videre kan pasienter etter forskrift om stønad til helsetjenester mottatt i et annet EØS-land, få dekket utgifter til helsetjenester som tilsvarer helsetjenester vedkommende ville ha fått dekket av det offentlige i Norge. Forskriften gjennomfører våre forpliktelser etter pasientrettighetsdirektivet.
3. I tillegg har vi en egen nasjonal ordning for dekning av utgifter til behandling i utlandet som følger av pasient- og brukerrettighetsloven. Den nasjonale ordningen skal ivareta pasienter når det ikke finnes et tilbud i Norge eller helsehjelpen i utlandet er dokumentert mer virkningsfull enn den helsehjelpen som tilbys av det offentlige i Norge. Ordningen gjelder også for spesialisthelsetjenester mottatt utenfor EØS-området.

Stortingsrepresentanten reiser spørsmål om uttalelsen fra ESA betyr at norske pasienter som får avslag på å ta i bruk nye behandlinger, medisiner eller utstyr, heretter kan reise til andre EØS-land for å få behandling betalt av Helfo.
Jeg mener dette ikke er riktig. EØS-retten begrenser ikke de enkelte EØS-landenes kompetanse til å organisere sin helsetjeneste og finansieringen av helsetjenester. I rettspraksis ved EU/EFTA-domstolen er det lagt til grunn at EØS-retten i prinsippet ikke kan ha som virkning at et EØS-land må utvide tilbudet av helsetjenester som finansieres av landet. Det er videre akseptert at landene må prioritere innen de samlede ressursene og at det er opp til EØS-landenes kompetanse å beslutte hvilke helsetjenester som skal finansieres av det offentlige.
Det er dermed det enkelte land som bestemmer hvilke helsetjenester som det offentlige skal dekke. Videre er det slik at pasienter ikke har sterkere rettigheter til helsetjenester i andre EØS-land enn de har i trygdetilknytningslandet. Dette innebærer at dersom det er besluttet at enkelte behandlinger, medisiner eller utstyr ikke skal finansieres av det offentlige i Norge, vil pasienter som er bosatt i Norge heller ikke ha rett til å få dekket dette av det offentlige i Norge dersom vedkommende mottar dette i andre EØS-land.
I Norge er det de regionale helseforetakene som beslutter hva som skal være tilgjengelige behandlinger, medisiner eller utstyr i spesialisthelsetjenesten. Disse beslutningene bygger på de prinsippene som Stortinget har vedtatt skal anvendes for prioritering av ressursene i spesialisthelsetjenesten.
Pasienter som har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten har ikke rett til en bestemt behandling, men at spesialisthelsetjenesten som tilbys er forsvarlig. Det er behandlende helsepersonell som bestemmer hvilken behandling som skal tilbys for den enkelte pasient etter en individuell vurdering. Dette gjøres innenfor det tilbudet som er gjort tilgjengelig i spesialisthelsetjenesten.