Svar
Sandra Borch: I Prop 120 S (2021-2022) heter det: «Avtalen innebærer en økning i målpriser, og et anslag på prisøkninger i produksjoner uten målpris, som anslås å gi en økt utgift til mat på vel 1 300 kroner per husholdning i året. Det isolerte utslaget av økningen i råvarepriser på prisindeksen for mat og alkoholfrie drikkevarer anslås til 1,8 pst.»
Anslagene i proposisjonen er gitt som en helårseffekt av prisendringene fra 1. juli 2022, og økningen vil derfor fordele seg mellom 2022 og 2023. Som følge av verdenssituasjonen har vi importert en meget høy vekst i prisen på importerte matvarer og jordbruket har fått ekstraordinær vekst i prisen på driftsmidler, som gjødsel, drivstoff, strøm, bygningsmaterialer m.v. I jordbruksoppgjøret i 2022 valgte regjeringen å tilby en stor vekst i budsjettmidlene for å kompensere jordbruket for kostnadsveksten. Det bidro til å redusere behovet for prisøkninger og å trygge norsk matproduksjon i en ekstrem situasjon.
Per desember 2022 har tolvmånedersveksten i forbrukerprisene på importerte matvarer økt med 2,3 prosentpoeng mer enn norskprodusert mat, iflg. SSB. Matprisene i Sverige og Danmark økte med hhv. 18,1 pst. og 14,9 pst. fra desember 2021 til desember 2022, mens de i Norge økte med 11,5 pst. På årsbasis økte matprisene i Norge med 6,5 pst. i 2022.
Av de norskproduserte matvarene er nå under halvparten av produksjonen i sektorer som har målpriser som vedtas i jordbruksoppgjøret (melk, korn, potet og noen grøntprodukter).
For kjøtt og egg settes det ikke målpriser i jordbruksoppgjøret. I disse sektorene dannes prisene etter at markedsregulator Nortura har varslet markedet om sine gjennomsnittlige engrospriser for et halvår av gangen (unntatt for kylling som ikke har markedsregulator).
Målprisen for melk - som også er maksimalpris for melk ut fra Tine Råvare – ble økt med 36 øre fra 1. juli, bl.a. fordi store budsjettmidler ble brukt til å kompensere for kostnadsveksten. I EU har produsentprisen på rå melk økt om lag 2,5 ganger mer fra samme tidspunkt. Det har bidratt til at tolvmånedersveksten i forbrukerprisene på meierivarer i Norge per desember, var under halvparten av veksten i Sverige og Danmark (10,1 %, vs. 28,4 % og 24,3 %).
For korn lå verdensmarkedsprisene godt over norsk nivå på forhandlingstidspunktet. Målprisene på korn er ikke, og kan ikke være, maksimalpriser når verdensmarkedsprisene ligger høyere. Avtalepartene etablerte en midlertidig markedsordning for korn, med målprisøkninger tilpasset verdenssituasjonen, og hvor det også ble satt av betydelige budsjettmidler til prisnedskriving av karbohydrater (ikke protein), for å begrense prisveksten i råvarer til mel og fôr. Det ga dermed også et mindre grunnlag for prisøkning for husdyrprodukter. Kostnadsveksten til fôr har likevel vært stor. Og Nortura har økt sine priser mer enn det lå an til på forhandlingstidspunktet.
Summen av betydelig kostnadskompensasjon gjennom budsjettmidler, disponeringen av midlene og målprisendringene viser at jordbruksoppgjøret bidro til å dempe prisveksten på mat, sammenlignet med det landene rundt oss opplever.
Høyre og FrPs forslag om å sette økningen i målpriser til null i de få sektorene vi fortsatt har målpriser, ville ikke fungert for korn og det ville skapt en stor ubalanse i avtalen hvor budsjettmidlene måtte vært fordelt på nytt.
Høyre og FrPs stemmegivning rimer også dårlig med merknaden deres i Innst. 462 S (2021-2022) om oppgjøret, hvor det heter at: «Målet er at inntekter for bonden i størst mulig grad skal hentes fra markedet».