Begrunnelse

Ytringsfriheten er en av bærebjelkene i de liberale demokratier. Retten til å demonstrere for eller imot noe ligger i kjernen av denne ytringsfriheten. I Norge er retten til ytringsfrihet grunnlovsfestet i Grunnloven § 100. Bestemmelsen lyder:

«Ytringsfrihet bør finne sted.
Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det rettslige ansvar bør være foreskrevet i lov.
Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser.
Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler kan ikke benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder. Brevsensur kan ikke settes i verk utenfor anstalter.
Enhver har rett til innsyn i statens og kommunenes dokumenter og til å følge forhandlingene i rettsmøter og folkevalgte organer. Det kan i lov fastsettes begrensninger i denne rett ut fra hensyn til personvern og av andre tungtveiende grunner.
Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Som det fremgår av tredje ledd er det en svært snever adgang til å begrense ytringsfriheten, og det er der hvor særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp mot ytringsfriheten. Adgangen til å begrense en demonstrasjon på offentlig sted, følger av politiloven § 11(3) som lyder:

«Politiet kan forby arrangementer som nevnt i første ledd, men bare når det er grunn til frykt for at de kan forårsake alvorlig forstyrrelse av den offentlige ro og orden eller den lovlige ferdsel, eller det formål som tilsiktes fremmet eller måten dette skjer på, strider mot lov.»