Skriftlig spørsmål fra Guri Melby (V) til næringsministeren

Dokument nr. 15:1755 (2022-2023)
Innlevert: 21.03.2023
Sendt: 21.03.2023
Besvart: 28.03.2023 av næringsminister Jan Christian Vestre

Guri Melby (V)

Spørsmål

Guri Melby (V): Hvilke norske områder regnes som «assisterte områder», og anser statsråden at EUs Green Deal Industrial Plan åpner for en målrettet satsning mot grønne høyteknologiske bedrifter som ønsker å etablere seg i «assisterte områder» i Norge?

Begrunnelse

EUs Green Deal Industrial Plan åpner for at staten i såkalte eksepsjonelle tilfeller kan gi en virksomhet tilsvarende støtte som andre land for å motarbeide risikoen for at investeringer blir flyttet ut av Europa. Det åpner i praksis for at en virksomhet kan få matchet den støtten man ville mottatt under IRA i USA. En av kriteriene for at man har med et eksepsjonelt tilfelle å gjøre, er at investeringen eller selskapet opererer i såkalte «assisterte områder». Videre må selskapet eller investeringen det er snakk om benytte seg av «state of the art»-teknologi. Det kan leses som at det finnes et mulighetsrom for å gi ekstra insentiver til grønn høyteknologisk industri som ønsker å etablere seg i norske distrikter. Det er ønskelig med statsrådens betraktninger rundt dette, samt en avklaring av hvilke norske områder som regnes som assisterte områder.

Jan Christian Vestre (A)

Svar

Jan Christian Vestre: Europakommisjonen har vedtatt et justert Temporary Crisis and Transition Framework (TCTF) for bedrifter rammet av Ukraina-krigen , som del av EUs Green Deal Industrial Plan. Retningslinjene binder Europakommisjonens skjønn når den vurderer saker som omfattes av retningslinjene, og vil gjelde på samme måte for EFTAs overvåkningsorgans (ESA) vurdering av mulige, liknende norske støttetiltak.
TCTF inneholder et nytt kapittel som åpner for støtte til strategiske sektorer, nærmere bestemt batterier, solcellepaneler, vindturbiner, elektrolyse og utstyr for karbonfangst, -bruk og -lagring. I tillegg åpner retningslinjene for støtte til produksjon av sentrale komponenter som primært brukes som direkte innsatsfaktor innenfor nevnte sektorer, og produksjon og gjenbruk av kritiske råmaterialer som er nødvendige for å produsere disse innsatsfaktorene.
Som representanten Melby påpeker, åpner retningslinjene for å matche støtte et foretak kan motta fra et tredjeland, forutsatt at bestemte vilkår er oppfylt. Det kreves at investeringen er fullt ut lokalisert i et assistert område i EØS, eller at investeringen finner sted i minst tre EØS-land og at en vesentlig del av investeringen finner sted i et område der levestandarden er unormalt lav. Norge har notifisert et regionalstøttekart til ESA, hvor det fastsettes hvilke områder som skal regnes som assisterte områder. Regionalstøttekartet er nærmere omtalt på Kommunal- og distriktsdepartementets hjemmesider, Virkeområdet for distriktsrettet investeringsstøtte 2022–2027 - regjeringen.no. For Norge omfattes store deler av landet, unntatt områdene rundt de store byene og enkelte kystområder, se også vedlagte liste og kart.
For å kvalifisere for støtte under TCTF må en rekke vilkår være oppfylt. Blant annet må foretaket benytte den senest tilgjengelige «state-of-the-art» produksjonsteknologien sett fra et utslippsperspektiv. Støtten kan hverken overstige det et foretak realistisk sett kan motta i et tredjeland, eller det som er nødvendig for å lokalisere investeringen i det aktuelle EØS-området. Støtten kan videre ikke brukes for å trekke investeringer fra andre EØS-områder, og det stilles krav til hvor lenge investeringen må opprettholdes i det aktuelle området. Støtten må være tildelt innen utgangen av 2025. Det må foretas en konkret vurdering av om et mulig støttetiltak oppfyller disse og andre vilkår i retningslinjene. Eventuell støtte må også notifiseres til og godkjennes av ESA i forkant av tildeling.
Retningslinjene gir staten et handlingsrom for å gi støtte. At det er rom for å tildele støtte innebærer ikke automatisk at det er et hensiktsmessig virkemiddel, og norske myndigheter må vurdere hva som er den beste løsningen for norske forhold. Det kan for eksempel tenkes at andre virkemidler enn offentlig støtte er mer effektive.
Regjeringen er opptatt av å finne de riktige svarene på utviklingen vi ser i USA og Europa. Og vi vurderer løpende om næringspolitikken skal justeres for å nå målene om grønn omstilling og verdiskaping. I debatten om Inflation Reduction Act og de tiltak som det åpnes for gjennom EUs Green Deal Industrial Plan, er det imidlertid viktig å understreke at Norge ikke starter på null. All politikk som bidrar til å legge til rette for det grønne skiftet er av betydning for om Norge er et attraktivt land for grønne investeringer. I veikart for grønt industriløft, som ble lansert før Inflation Reduction Act, har regjeringen foreslått hundre tiltak som skal bidra til å øke investeringene i grønne verdikjeder og sikre at norske bedrifter i hele landet kan ta del i dugnaden om å levere grønne løsninger som verden trenger.
I veikartet viste vi til anslag fra virkemiddelapparatet om at behovet for statlig risikoavlastning til grønt industriløft kan være i størrelsesorden 60 milliarder kroner frem mot 2025. Siden regjeringen tiltrådte, har vi lagt til rette for nær 5 milliarder kroner i garantier, lån og tilskudd på batteriområdet, 3 milliarder kroner til hydrogenformål gjennom virkemiddelapparatet og økt bevillingen til ENOVA med 2 milliarder kroner. I 2023-budsjettet er det satt av nær 4 milliarder kroner til CO₂-håndteringsprosjekter.

Vedlegg til svar