Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.
Dokument nr. 15:1815 (2022-2023) Innlevert: 24.03.2023 Sendt: 27.03.2023 Besvart: 12.04.2023 av forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe
Kari-Anne Jønnes (H): Hvordan stiller regjeringen seg til at det er tatt viktige initiativer knyttet til å kunne fravike «arbeidskravet» i ABIOK-masterne, både for å sikre raskere utdanning av viktig helsepersonell, men også for å holde på nyutdannede bachelorsykepleieres interesse for å gå videre med masterutdanning, og bør det være lik praksis mellom helseregionene hvordan dette praktiseres?
Ola Borten Moe: Vi trenger flere spesialsykepleiere og da er det avgjørende med et godt samarbeid mellom universiteter og høyskoler og tjenestene om planlegging og gjennomføring av utdanningene.Tidligere var ABIOK-utdanningene (anestesi-, barne-, intensiv-, operasjons- og kreftsykepleie) regulert av rammeplaner. I disse rammeplanene var det krav om to års arbeidserfaring før man kunne starte på en ABIOK-utdanning. Rammeplanene var fra 2005. I 2022 fastsatte Kunnskapsdepartementet nye nasjonale retningslinjer som erstatter de gamle rammeplanene, og den nasjonale reguleringen av opptakskravet ble fjernet. I de nye nasjonale retningslinjene er det derfor ikke krav om to års arbeidserfaring. Det betyr ikke at det ikke kan stilles krav om arbeidserfaring før opptak, men dette har utdanningsinstitusjonene selv myndighet til å kunne fastsette. Jeg mener derfor at det ikke er hensiktsmessig at departementet skal bestemme opptakskrav, men det bør være rom for at utdanningsinstitusjonene kan fastsette dette ut ifra lokale behov. Det er viktig at slike krav ikke er til hinder for å utdanne de spesialsykepleierne vi trenger. Opptakskravene bør også kunne endres ved behov, uten at det må gjøres forskriftsendringer. Denne fleksibiliteten får vi ved å ikke regulere opptakskravene i forskrift. Uavhengig av om utdanningsinstitusjonene velger å ha krav om arbeidserfaring eller ikke før opptak til utdanningene, så må universitetene og høyskolene sikre at de ferdigutdannede kandidatene har den felles sluttkompetansen som er fastsatt i den enkelte utdannings retningslinje. Fleksibilitet i opptakskravene gir utdanningsinstitusjonene mulighet til å ta opp studenter rett fra grunnutdanningen. Dette kan også være positivt for rekruttering til utdanningene. Jeg mener at utdanningsinstitusjonene er i stand til å vurdere om det er behov for krav om praksis for opptak til disse utdanningene ut fra lokale behov, og i samarbeid med tjenestene.