Skriftlig spørsmål fra Margret Hagerup (H) til landbruks- og matministeren

Dokument nr. 15:2127 (2022-2023)
Innlevert: 04.05.2023
Sendt: 04.05.2023
Rette vedkommende: Helse- og omsorgsministeren
Besvart: 12.05.2023 av helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol

Margret Hagerup (H)

Spørsmål

Margret Hagerup (H): Hvorfor er det ikke krav til opprinnelsesmerking av importert ferskt kjøtt i restaurant, kantine og serveringsbransjen, og i bearbeidede produkter med importert kjøtt i butikkene?

Begrunnelse

Bearbeidede produkter, er produkter som er tilsatt krydder, tørket, varmebehandlet eller kokt, som pølser, spekepølser, pålegg, ferdige middager, sous vide kjøtt, bacon m.m. Varer som er foredlet, eller bearbeidet, som eksempelvis spekepølser, pålegg, pølser og karbonader må i dag merkes med hvor det er produsert, og ikke opprinnelsesland.
En stor andel av forbrukerne ønsker norskprodusert mat. Norsk kjøttproduksjon er kjennetegnet av lite bruk av antibiotika og god dyrevelferd, noe som er et fortrinn, både i Norge og internasjonalt. Å ha opprinnelsesmerking på kjøtt vil derfor kunne være et konkurransefortrinn for norske bønder med tanke på pris i Norge og eksport etter hvert. Det vil også gjøre at den norske forbrukeren kan velge norsk kjøtt, og ikke slik som nå, at de tror de velger norsk kjøtt, men at det egentlig er import. Det er i dag umulig å vite ut fra merking hvilket land det bearbeidede kjøttet kommer fra i butikken. Likt er det også på restauranter og kantiner hvor det heller ikke er krav til å skrive opprinnelsesland på menyen. Når folk går ut og spiser, så regner de fleste med at det er norsk kjøtt som blir servert, men det er ikke nødvendigvis tilfelle.
Nyyyt i Bjerkreim og Kjøtthandler Idar Håland fra Klepp er to aktører som mener at det vil være et konkurransefortrinn for norske bønder og produsenter om opprinnelsesland klargjøres bedre. Norske forbrukere bør ha muligheten til å vite om de kjøper norskprodusert, eller import. Begge deler er bra og ønskelig, men forbrukerne bør i større grad få vite hva de kjøper. Verdiskaping av norsk kjøtt og foredlet vare av norsk kjøtt må styrkes. Det er dette den norske bonden skal få sin verdiskaping på fremover.

Ingvild Kjerkol (A)

Svar

Ingvild Kjerkol: Jeg svarer på spørsmålet stilt til landbruks- og matministeren fra representanten Margret Hagerup, siden jeg er ansvarlig for det relevante regelverket for opprinnelsesmerking som gjelder for dette spørsmålet.
Regelverket om merking av matvarer reguleres i hovedsak av matinformasjonsforordningen, forordning (EU) nr. 1169/2011, som gir felles bestemmelser om matinformasjon til forbrukere. Regelverket er en del av EØS-avtalen og er i Norge gjennomført i matinformasjons-forskriften. Det er ikke gitt spesifikke krav til merking med opprinnelse for bearbeidede produkter eller konkrete krav til opplysninger om opprinnelsen av kjøtt i matretter på restauranter, i kantiner ol.
Det har gjennom årene vært, og det er fortsatt mange diskusjoner i EU når det gjelder opprinnelsesmerking. Europakommisjonen jobber stadig med videreutvikling av regelverket for matinformasjon til forbruker. Europakommisjonen vurderer nå, som en del av Farm to Fork-strategien for bærekraftige matsystemer, blant annet om de skal foreslå utvidelse av obligatoriske opprinnelseskrav for visse produkter. Forslag om dette var planlagt lagt fram av Europakommisjonen høsten 2022, men det er blitt forsinket. Så her vet vi at det er en utvikling på gang i EU, og jeg følger prosessen tett. Jeg vil vurdere løpende om det er aktuelt å gi innspill til dette arbeidet.
Det har tidligere vært foretatt flere utredninger for opprinnelsesmerking for ulike produkttyper. Når det gjelder bearbeidede kjøttprodukter har konklusjonen fra EU vært at det vil være for økonomisk krevende og praktisk vanskelig for næringen å merke med opprinnelsesland, evt. sted, for disse produktene. For det er slik at bearbeidede produkter kan bestå av mange ingredienser og en ferdig gryterett eller en pølse kan bestå av kjøttslag fra flere leverandører. Det kan da bli både ressurskrevende og dyrt å få på plass sporingssystemer som sikrer at opprinnelsen av kjøttet kan dokumenteres. Det kan igjen føre til at matvarene blir dyrere for forbrukerne. Utredningene i EU har vist at mange er interessert i opprinnelsesmerking, men at det i liten grad er vilje til å betale for dyrere produkter. Aktører i Norge og EU har likevel mulighet til å merke sine produkter med opprinnelsesland på frivillig grunnlag i tråd med regelverket. Det ser jeg at flere og flere produsenter gjør i Norge.
Det er i dag et generelt krav til at merking ikke skal være villedende. Hvis det vil være villedende for forbruker å ikke oppgi opprinnelsesland, så skal det merkes med opprinnelsesland på produktene. For bearbeidede produkter regnes opprinnelseslandet som det landet hvor den siste vesentlige bearbeidingen av produktet har foregått. Hvis bearbeidingen har foregått i Norge, så skal produktet merkes med opprinnelse fra Norge. Men det stilles også krav til å angi opprinnelseslandet til hovedingrediensen, der den ikke har samme opprinnelse som er angitt på produktet. Det betyr at forbruker i merkingen skal informeres om at kjøttet som er hovedingrediensen i en pølse kommer fra Nederland, selv om bearbeidingen av produktet og opprinnelsen av produktet er angitt at er fra Norge. Dette kravet sikrer at forbruker får god informasjon om hovedingrediensen i produktene.
Det er ikke krav til merking med opprinnelsesland for kjøtt i matretter på restauranter og serveringssteder, slik det er for visse kjøttslag i ferdigpakkede produkter for salg i butikk. Samtidig er det full anledning til å gi informasjon i menyer eller at servitører gir informasjon om retter i restauranter, veikroer, kantiner ol. Jeg oppfatter at mange restauranter ønsker å formidle råvarenes egenskaper og hvor de kommer fra. Serveringssteder som selger mer standardiserte retter, som hamburgerkjeder, hurtigmatkonsepter ol., vil også kunne formidle skriftlig informasjon til forbrukere om opprinnelseslandet til kjøtt i produktene sine.
Det er begrenset adgang til å innføre nasjonale obligatoriske krav om matinformasjon, siden matinformasjonsforordningen innen dette området stiller felles krav som også gjelder for Norge etter EØS-avtalen. Så vidt jeg kjenner til er det enkelte EU-land som har forsøkt seg på nasjonale prøveordninger for opprinnelsesmerking, blant annet for bearbeidede produkter og informasjon om opprinnelsen av kjøtt på restauranter. Samtidig kjenner jeg også til at Europakommisjonen og EU-domstolen skal ha utfordret landene på dette. Det bekrefter det begrensede handlingsrommet i dagens regelverk.
Jeg mener at det hensiktsmessige og aktuelle nå er å følge med på hva Europakommisjonen vil foreslå om opprinnelsesmerking under Farm to fork-strategien.