Skriftlig spørsmål fra Mathilde Tybring-Gjedde (H) til klima- og miljøministeren

Dokument nr. 15:2195 (2022-2023)
Innlevert: 11.05.2023
Sendt: 11.05.2023
Besvart: 22.05.2023 av klima- og miljøminister Espen Barth Eide

Mathilde Tybring-Gjedde (H)

Spørsmål

Mathilde Tybring-Gjedde (H): Hvorfor har regjeringen endret formulering i brevet til FN, og hvilke forutsetninger må være på plass for at Norge skal benytte seg av fleksibilitetsmekanismene i Paris-avtalen?

Begrunnelse

Jeg viser til svar fra statsråd Barth Eide, dokument nr. 15:2101 (2022-2023): Da Norge sendte inn et skjerpet klimamål til FN i 2020, skrev Norge:

«Norway seeks to fulfil the enhanced ambition through the climate cooperation with the EU. In the event that Norway's enhanced nationally determined contribution goes beyond the target set in the updated nationally determined contribution of the EU, Norway intends to use voluntary cooperation under Article 6 of the Paris Agreement to fulfil the part that goes beyond what is fulfilled through the climate cooperation with the EU.»

Forbeholdet om å ta i bruk klimakvoter i land utenfor EU var knyttet til den delen av klimaforpliktelsene som oversteg det evt. nye klimamålet til EU. I etterkant har EU meldt inn 55 % utslippskutt innen 2030 sammenliknet med 1990.
Til FN november 2022 valgte Støre-regjeringen en ny, kortere og videre formulering rundt forbeholdet:

«If necessary, Norway will use voluntary cooperation under Article 6 of the Paris Agreement to fulfil the part that goes beyond what is achieved through the climate cooperation with the European Union.»

I prop 107 L bruker regjeringen den samme formuleringen:

«Dersom deltakelse ikke tar Norge helt til en reduksjon på 55 prosent (…)»

En slik formulering fantes ikke i prop. 77 L (2016-2017) eller prop 182 L (2020-2021).

Det er i begge tilfeller uklart hva som menes med «dersom deltakelse ikke tar Norge helt til…» eller «what is achieved through (…)» Verken i proposisjonen eller i brevet til FN refereres det til ulike bokføringsregler i EU og FN eller liknende.

Espen Barth Eide (A)

Svar

Espen Barth Eide: Norges klimamål for 2030 ble første gang spilt inn til FN i mars 2015, som var før Parisavtalen ble vedtatt. Målet har deretter vært forsterket i to omganger, i februar 2020, hvor bokføringsreglene under Parisavtalens artikkel 6 ennå ikke var vedtatt, og i november 2022. Ved alle tre innmeldingene tok Norge forbehold om bruk av fleksible mekanismer. Disse mekanismene ble nedfelt i Parisavtalens artikkel 6 i desember 2015. Regler for rapportering og bokføring ble først klarlagt i Glasgow i 2021. Representantens spørsmål gjelder de ulike formuleringene som har vært benyttet for å forklare Norges behov for et forbehold om bruk av Parisavtalens artikkel 6 til å oppfylle målet.
Det grunnleggende behovet for et forbehold skyldes at EU og Norge har separate mål under Parisavtalen samtidig som Norge samarbeider med EU om oppfyllelsen av målet. At Norge deltar i EUs klimaregelverk gjør at det må gjennomføres et mellomstatlig oppgjør for å sikre konsistent utslippsrapportering til FN, det vil si at det ikke oppstår dobbelttelling av utslippsreduksjoner og at klimaeffekten av EUs klimaregelverk fordeles mellom EU og Norge. Norge og EU må følge opp et FN-regelverk for hvordan et slikt samarbeid skal rapporteres og bokføres.
Det er ennå ikke avklart med EU hvordan det mellomstatlige oppgjøret skal skje for perioden 2021-2030. Frem til oppgjørsreglene er avklart med EU er det ikke mulig å gi et helt klart svar på hvordan klimasamarbeidet med EU vil påvirke Norges måloppnåelse under Parisavtalen. EU-samarbeidet vil kunne ta Norge både lenger og kortere enn til 55 prosent. For det tilfellet at EU-samarbeidet ikke skulle ta Norge helt til 55 prosent vil Norge måtte ta i bruk markedssamarbeid under Parisavtalen artikkel 6 for å gjøre opp for det som måtte mangle på oppfyllelsen av Norges 2030-mål under Parisavtalen. Det er altså usikkerhet om oppgjørsreglene som skaper behov for et forbehold om bruk av Parisavtalens artikkel 6, som må forstås som et mulig behov for kjøp av utslippsreduksjoner fra land utenfor det europeiske samarbeidet.
Ved innmeldingen av de to tidligere 2030-målene – på «minst 40 prosent» og «minst 50 og opp mot 55 prosent» – var det imidlertid usikkerhet om flere og langt større forhold i tillegg til usikkerheten om oppgjørsreglene.
I mars 2015 – ved innmeldingen av det opprinnelige 2030-målet om et kutt på «minst 40 prosent» – var Norge i dialog med EU med sikte på å utvide klimasamarbeidet til også å omfatte utslipp utenfor klimakvotesystemet. Det var ikke klart om Norge ville lykkes med å inngå en klimaavtale med EU. Norge var tydelig på at målet på «minst 40 prosent» ville gjelde uansett, men – for det tilfellet at Norge ikke skulle lykkes med å inngå en avtale med EU – ble det tatt forbehold om tilgang til fleksible mekanismer i den nye klimaavtalen «på lik linje med den fleksibiliteten EU-land ville få innenfor EU-systemet», jf. Meld.St. nr. 13 (2014-2015). Det var altså usikkerhet om selve klimasamarbeidet med EU, og ikke bare oppgjørsreglene, som skapte behov for et norsk forbehold om bruk av fleksible mekanismer nedfelt i Parisavtalens artikkel 6.
I februar 2020 – da Norge meldte inn et forsterket 2030-mål om å kutte utslippene med «minst 50 og opp mot 55 prosent» – hadde EU ennå ikke meldt inn sitt forsterkede mål. Det var følgelig usikkert om og eventuelt hvor mye EU ville forsterke sitt mål. For det tilfellet at Norges mål skulle gå lenger enn EUs mål tok Norge forbehold om bruk av Parisavtalens Artikkel 6 for å oppfylle den delen av den norske målet som ikke oppfylles gjennom klimasamarbeidet med EU. Det var altså usikkerhet om EUs forsterkede mål, og ikke bare oppgjørsreglene, som da skapte behov for et norsk forbehold om bruk av Parisavtalens artikkel 6.