Skriftlig spørsmål fra Tobias Drevland Lund (R) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:2208 (2022-2023)
Innlevert: 12.05.2023
Sendt: 12.05.2023
Besvart: 23.05.2023 av justis- og beredskapsminister Emilie Mehl

Tobias Drevland Lund (R)

Spørsmål

Tobias Drevland Lund (R): Mener statsråden at det er opp til barn å angi sine egne foreldre for å ha oppgitt feil om egen identitet?

Begrunnelse

Avisa Klassekampen kunne 11. mai fortelle om en ung kvinne, opprinnelig fra Kasakhstan, som kom til Norge med sin mor da hun var 13 år gammel. Moren skal angivelig ha oppgitt feil om sin egen og datterens identitet for å redde datterens liv, og de to har siden bodd i Norge. Jenta vokste opp i Norge og har derfor en sterk tilknytning til riket. Da hun ønsket å søke om statsborgerskap valgte hun og moren å gå til politiet for å fortelle sannheten, vel vitende om risikoen det innebar. UDI reagerte raskt med utvisningsvedtak av begge to. UDI mener at kvinnen skulle angitt moren sin i det hun ble myndig.
Advokaten til de to involvert har på sin side reagert kraftig på dette. Advokaten viser til en dom han selv har ført for domstolen der retten slo fast at en tadsjikisk kvinne i en tilsvarende sak ikke kunne klandres for å ikke ha fortalt om løgnen om familiens identitet. Han viser videre til at det er uforholdsmessig strengt å utvise et barn som har vokst opp og bodd i Norge store deler av sin oppvekst og ungdomstid. Videre har ikke UDI tillagt det faktum at de selv oppsøkte myndighetene for å fortelle sannheten noen formildende hensyn.
Det er helt forståelig at statsråden ikke kan uttale seg om enkeltsaker og det er heller ikke det spørsmålsstiller ber om her. Eksempelet fra Klassekampen er kun for å illustrere. Det er derimot ønskelig at statsråden uttaler seg om essensen i spørsmålet, som dreier seg om hvorvidt det er opp til barn å selv angi sine egne foreldre i utlendingssaker om dreier seg om falsk identitet eller andre usannheter om opprinnelse.

Emilie Mehl (Sp)

Svar

Emilie Mehl: Spørsmålet i saken tar utgangspunkt i en enkeltsak som etter det opplyste er behandlet av Utlendingsdirektoratet (UDI). Det er Utlendingsnemnda (UNE) som er klageorgan for UDIs vedtak, og departementet kan ikke kommentere enkeltsaker. Dette merker jeg meg også at representanten Drevland Lund er fullt oppmerksom på, og jeg er derfor bare bedt om å svare på det generelle spørsmålet som er stilt.
Det aktuelle spørsmålet tar utgangspunkt i situasjoner hvor barn har fått opphold med feil identitet, som følge av falske opplysninger fra foreldrene. Problemstillingen er så om de aktuelle barna plikter å oppgi riktig identitet når de senere blir voksne og selv fremmer eventuelle søknader om nye tillatelser, herunder statsborgerskap.
Utgangspunktet er klart: Enhver som fremmer søknader etter utlendingsregelverket eller statsborgerlovgivningen, må oppgi korrekte opplysninger. Dette er en helt grunnleggende forutsetning for en fungerende innvandringsregulering.
Det understrekes i denne sammenheng at det er en alvorlig utfordring, både for Norge og andre mottakerstater, og for asylsystemet i seg selv, at en del asylsøkere fremmer søknader om internasjonal beskyttelse under falsk identitet og nasjonalitet.
Samtidig kan det unektelig oppstå noen reelle dilemmaer i enkelte av de sakene som omfatter mindreårige barn, og hvor hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn og veies mot innvandringsregulerende hensyn. For å synliggjøre utfordringene, kan det siteres fra en avgjørelse fra 2020 fra Den europeiske menneskerettsdomstols (Pormes mot Nederland, avsnitt 57):

«[T]he Court has accepted that weighty immigration policy considerations militate in favour of identifying children with the conduct of their parents, failing which there would be a great risk that the parents exploit the situation of their children in order to secure a residence permit for themselves and for the children.»

I de tilfellene spørsmålet i saken gjelder, er ikke barna lenger mindreårige, og prinsippene om barnets beste mv., har ikke lenger direkte anvendelse. Det bakteppet som er beskrevet ovenfor, har imidlertid relevans også for inngangen til å vurdere slike tilfeller som spørsmålet gjelder.
Når det helt konkret skal vurderes i den enkelte sak om det er grunnlag for utvisning som følge av at enkeltpersoner hatt gitt uriktige opplysninger, skal det alltid foretas en individuell forholdsmessighetsvurdering. Og de forskjellige sakene kan være svært ulike, med stor variasjon i hvor tungtveiende hensyn som taler for det ene eller det andre resultatet. De konkrete vurderingene må derfor overlates til Utlendingsdirektoratet, Utlendingsnemnda og eventuelt domstolene.