Begrunnelse

Nylig behandlet stortinget Dokument 8:107 S (2022–2023) og Dokument 8:129 S (2022–2023) om mer kunnskap om kjernekraft i Norge. Statsråd Terje Aasland sa i debatten at «Norge har ikke kompetanse innen drift av kjernekraft i kraftforsyningen», og at han mener «det er viktig at vi løpende følger med på utviklingen innenfor kjernekraftteknologien, også gjennom internasjonale forskningsprogrammer som norske aktører deltar i». Statsråden omtaler fusjonsenergi som «interessant», blant annet fordi avfallsproblematikken blir eliminert og fordi det skjer gjennombrudd i forskningen på dette feltet. Utover dette henviste statsråd Aasland til statsråd Ole Borten Moe som den ansvarlige for forskningen.
I stortingsdebatten om de to representantforslagene løfter både statsråd Aasland og andre representanter fra regjeringspartiene fram de nye studieplassene innen nukleære fag og bevilgningen på 200 millioner kroner til et nasjonalt senter for nukleær forskning, for å vise at Norge styrker kunnskapen på dette feltet. Når regjeringen presenterer satsingen på 200 millioner kroner til et nasjonalt senter for nukleær forskning, går det derimot tydelig fram at dette senteret vil utvikle kunnskap om sikkerhet og beredskap knyttet til de problematiske sidene ved fisjonskraft. Det er svært viktig å skille denne formen for kjernekraft fra fusjonsenergi. Risikoer vi forbinder med kjernekraft, er utelukkende knyttet til fisjonsenergi. Fusjonsprosesser, derimot, skaper ikke radioaktivt avfall, og det er bare fisjonsprosesser som kan løpe løpsk slik vi kjenner fra tidligere ulykker.
Norge har ved UiT Norges arktiske universitet et sterkt fagmiljø på fusjonenergi. Dette er den eneste norske institusjonen som forsker, publiserer og tilbyr masterstudier på fusjonsenergi. Viktige deler av dette arbeidet skjer i en samarbeidsavtale med Massachusetts Institute of Technology (MIT), et samarbeid som Equinor har investert betydelige midler i. Dette arbeidet er altså ikke finansiert gjennom regjeringens satsing på et senter for nukleær forskning. Heller ikke Forskningssentre for miljøvennlig energi (FME) eller andre strategiske forskningsprogram i regi av Norges forskningsråd åpner for søknader på fusjonsenergi. Dette gjør det norske fagmiljøet unødig sårbart.