Rasmus Hansson (MDG): En samlet energi- og miljøkomité går i Innst. 467 S (2022-2023) inn for å be regjeringen om å “legge fram en plan med mål og virkemidler for å fremme utbygging av produksjon av fornybar kraft i næringsarealer, langs motorveier og i andre nedbygde arealer, med mål om minst 5 TWh produksjon innen 2030”.
Finnes det anslag på hva økt nærenergiproduksjon i denne størrelsesordenen vil kreve av utbedringer av nettet, og hva slik utbedring vil koste?
Begrunnelse
Stortinget har ved flere anledninger, med brede flertall, gått inn for å legge til rette for økt sol- og vindkraftproduksjon på nedbygde arealer. I Innst. 467 S (2022-2023) innstiller en samlet energi- og miljøkomité på å sette et mål for produksjon av nærenergi på minst 5 TWh innen 2030. I tillegg foreslår komiteen å be regjeringen “gjennomgå og fjerne regulatoriske hindre for energiproduksjon på næringsarealer og andre nedbygde arealer”, å “heve grensen for hvor mye egenprodusert, fornybar energi som kan deles fra næringsbygg”, og å “legge frem forslag til endringer som tillater områdeløsninger og deling av lokalprodusert strøm og energilagring mellom bygg med ulike gårds- og bruksnummer”.
En av innvendingene mot økt produksjon av sol- og vindenergi på grå arealer er at lavspenningsnettet ikke alltid er rigget for å ta imot slik produksjon, men det er for spørsmålsstilleren uklart hvor omfattende dette problemet er. Rapporten “Hvordan får solkraft fra Norges hustak inn i kraftsystemet?” (Fornybar Norge, 2022) antyder at problemet er størst i grisgrendte strøk. Rapporten ser imidlertid kun på solkraftproduksjon på tak, og ikke på vindkraftproduksjon ved næringsbygg, langs motorveier og andre nedbygde arealer.