Skriftlig spørsmål fra Dag-Inge Ulstein (KrF) til utenriksministeren

Dokument nr. 15:2373 (2022-2023)
Innlevert: 28.05.2023
Sendt: 30.05.2023
Besvart: 06.06.2023 av utenriksminister Anniken Huitfeldt

Dag-Inge Ulstein (KrF)

Spørsmål

Dag-Inge Ulstein (KrF): Mener utenriksministeren at den norske konsulærtjenesten er en del av førstelinjen som skal identifisere og bistå nordmenn i utlandet som er ofre for menneskehandel, og kan utenriksministeren bekrefte at utenrikstjenesteloven pålegger konsulærtjenesten en handleplikt overfor nordmenn som befinner seg i samme situasjon som den som er omtalt i dommen i H.F. med flere mot Frankrike i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen av 14. september 2022 og at avslag på slik konsulærbistand kan påklages etter denne loven?

Begrunnelse

Det vises til svar fra utenriksministeren i dokument nr. 15:2163 og 2162 (2022-2023).
Ifølge St. prp. 2 (2007-2008) «Om samtykke til ratifikasjon av Europarådets konvensjon 3. mai 2005 om tiltak mot menneskehandel» har alle førstelinjetjenester i Norge et generelt ansvar for å identifisere ofre for menneskehandel. Svaret fra utenriksministeren i dokument nr. 15:2162 (2022-2023) tyder imidlertid på at man ikke anser konsulærtjenesten for å være en del av denne førstelinjen som skal bistå norske ofre menneskehandel i utlandet. Spørsmålet om konsulærtjenestens rolle i forhold til å bistå nordmenn som har vært utsatt for menneskehandel i utlandet er stor betydning for disse ofrene og bør derfor avklares av utenriksministeren.
I avsnitt 276 i sak H.F. med flere mot Frankrike uttaler Den europeiske menneskerettighetsdomstolen at EMK fjerde tilleggsprotokoll art. 3 nr. 2 stiller krav om forsvarlig saksbehandling av hjemstaten ved at den blant annet skal være individuell og verne mot vilkårlighet. Domstolen legger videre til grunn at vurderingen om bistand må kunne prøves av et uavhengig organ. Det er i forarbeidene til utenrisktjenesteloven fremhevet at loven ikke gir norske borgere rett til å kreve at utenrikstjenesten skal bistå i en konkret sak. Det er heller ikke i loven eller forarbeidene sagt noe om at utenrikstjenestens vurdering om bistand til nordmenn kan prøves av et uavhengig organ. Svaret fra utenriksministeren i dokument nr. 15:2163 (2022-2023) kan likevel forstås slik at norske borgere har en rett til bistand i de saker som er omtalt i dommen og at avslag om slik bistand kan påklages etter loven. Uklarheten i hvilke rettigheter norske borgere har etter utenrikstjenesteloven bør derfor avklares av utenriksministeren.

Anniken Huitfeldt (A)

Svar

Anniken Huitfeldt: Dersom medarbeidere i utenrikstjenesten skulle motta informasjon som gir grunn til å tro at en person er eller står i fare for å bli utsatt for grov menneskehandel, har enhver som er underlagt norsk jurisdiksjon handleplikt etter straffeloven § 196. I tilfeller som er omfattet av denne bestemmelsen, vil utenrikstjenesten informere relevante politimyndigheter om saken.
Utenrikstjenesten har for øvrig ingen særskilte konsulære oppgaver knyttet til identifisering av eventuelle ofre for menneskehandel i utlandet. Det fremgår av St.prp. nr. 2 (2007-2008) at alle førstelinjetjenester i Norge har et generelt ansvar etter Europarådets konvensjon 3. mai 2005
om tiltak mot menneskehandel for å identifisere ofre for menneskehandel, samt at enkelte offentlige aktører er uttrykkelig pålagt en plikt til å vurdere om en person kan defineres som offer for menneskehandel. Utenrikstjenesten er ikke blant disse omtalte aktørene.
Utenrikstjenesten har iht. utenrikstjenesteloven § 1 som oppgave gi bistand til norske statsborgere i utlandet. Det fremkommer av Prop. 11 L (2014–2015), jf. Innst. 133 L (2014–2015) at det ikke kan stilles rettskrav til bistand fra utenrikstjenesten. Utenrikstjenesteloven pålegger ikke utenrikstjenesten noen handleplikt i særskilte konsulære scenarioer. Konsulær bistand tilbys innenfor de de rammene som Stortinget har satt, herunder i Meld. St. 12 (2010-2011), jf. Innst. 396 S (2010–2011). Den enkelte norske borger kan verken kreve at eller på hvilken måte utenrikstjenesten skal tilby konsulær bistand i en bestemt enkeltsak. Jeg viser for øvrig til mitt svar på skriftlig spørsmål nr. 2162 (2022-2023).
Heller ikke dommen i H.F. m.fl. mot Frankrike gir den enkelte norske borger noen rett til konsulær bistand. Videre pålegger dommen ikke utenrikstjenesten noen handleplikt i konsulære saker, ut over å påpeke at enkeltsaker må behandles individuelt. Jeg viser til mitt svar på skriftlig spørsmål nr. 2163 (2022-2023) om Norges forpliktelser etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen i lys av denne dommen.