Skriftlig spørsmål fra Mona Fagerås (SV) til arbeids- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:2378 (2022-2023)
Innlevert: 30.05.2023
Sendt: 30.05.2023
Besvart: 02.06.2023 av arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen

Mona Fagerås (SV)

Spørsmål

Mona Fagerås (SV): Hva synes ministeren om praksisen til Nordland fylkeskommune, mener ministeren at det er et brudd på «kontrakten» til IMDI når du som flyktning blir bosatt i en kommune som ikke kan tilby videregående utdanning, og hvordan kan en flyktning vite hva en han/hun sier ja til når de bosetter seg i Nordland fylke?

Begrunnelse

Aldersgrensa på 24 år for inntak på ordinære skoleplasser på videregående skoler i Nordland gjør at våre minoritetsspråklige elever rømmer fylket. Som eneste fylke i Norge har Nordland i 2018 innført at elever over 24 år ikke kan søke på videregående skole. Dette rammer innvandrere og bosatte flyktninger spesielt. Og det rammer Nordland fylke generelt.
Avgangsklassen på VIO skole i Svolvær består av 12 elever som har gjennomført norsk 10-årig grunnskole på 2-4 år. Men i juni slutter utdanningsferden for 11 av 12 elever. Bare en av de aktuelle er under 24 år og har ungdomsrett til videregående opplæring. De resterende som har lyst og anlegg for å ta videre utdanning må flytte til et annet fylke hvis de skal ha muligheten.
Alternativet er å ta videregående utdanning via nettskolen i Nordland. Men dette er uaktuelt for disse elever; da det er vanskelig å ta fag som helsefagarbeider, rørlegger eller mekaniker på nett. I tillegg til å finne den aktuelle praksisplassen selv. Dette blir altså overlatt til de som har minst nettverk og dårligst forutsetning for å klare det. Utdanningen på nett er etter min oppfatning forbeholdt de som har veldig gode norskkunnskaper og med god digital kompetanse og erfaring med bruk av nettstudier - altså ikke denne elevgruppen. Kombinasjonsforsøket er et godt tiltak, men det dekker for få fag og for få elever til at det monner. Det har også vært et tilbud om stedbasert opplæring i deler av Nordland. Dette tilbudet er heller ikke tilpasset voksne elever med barn. En aleneforelder kan for eksempel ikke reise fra Svolvær til Mo i Rana for å være en uke på skolen der flere ganger i et semester. Utfordringer knyttet til opphold, utgifter til reise, barnevakt, egen jobb osv. Lite distrikts- og familievennlig, spør du meg.
Ett eksempel fra avgangsklassen: «Ahmed» (28) fra Afghanistan. Lite skolebakgrunn, og har jobberfaring som skredder i hjemlandet. Ønsker å bli mekaniker. Behersker norsk på A2/B1 nivå, flink i alle fag, hardt arbeidende. Bor sammen med kona som har fast jobb i Svolvær. Selv jobber han på hotell i Svolvær 60 % ved siden av 100 % grunnskoleutdanning. Han sier:

«vi må flytte for jeg vil ikke stå i oppvasken på hotellet resten av livet. Men vi vil bo i Svolvær. Jeg har flyktet nok. Det er en vanskelig situasjon.»

Marte Mjøs Persen (A)

Svar

Marte Mjøs Persen: Regjeringens mål er at nyankomne flyktninger skal bosettes styrt og spredt, raskt og treffsikkert. Flyktninger skal bosettes i alle landsdeler og i kommuner av ulik størrelse. At flyktninger bosettes raskt, er en forutsetning for at barn kan begynne på skole og i barnehage i den kommunen de skal bo i, og for at voksne kan starte å kvalifisere seg for arbeid. Treffsikker bosetting innebærer at flyktninger skal bosettes i kommuner med relevant tilbud om kvalifisering, utdanning, arbeid og andre tjenester.
Å bosette flyktninger er en frivillig oppgave for kommunene. Den enkelte kommune vedtar hvor mange flyktninger kommunen ønsker å bosette etter anmodning fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi). IMDi anmoder kommunene om å bosette et gitt antall flyktninger i løpet av året, basert på anbefaling fra fylkeskommunene og i samråd med KS. Fylkeskommunen gir innspill basert på kjennskap til bosettingskapasiteten og tjenestetilbudet i kommunene i fylket, inkludert tilgang til boliger, helse- og omsorgstilbud, barnehage, skole, videregående opplæring, mv. Kommunene i samarbeid med IMDi har ansvar for bosetting av den enkelte flyktning.
Personer eller familier som bosettes med offentlig hjelp kan ikke selv velge hvilken kommune de skal bosettes i. Det er IMDi som finner en egnet kommune. Når IMDi fordeler den enkelte flyktningen til en kommune, ses det hen til flyktningens individuelle behov opp mot tjenestetilbudet i en kommune og i regionen. I den grad det er mulig, tar IMDi hensyn til informasjon om flyktningens nære familie, særlige oppfølgingsbehov, utdannings- og karriereplaner og eventuelle andre behov i vurderingen av bosettingskommune. Treffsikker bosetting forutsetter at IMDi har mottatt tilstrekkelig kartlegging av flyktningen før bosetting. Det er kommunen som beslutter om den vil akseptere fordelingen fra IMDi og dermed vil bosette den enkelte flyktningen. Særlig i perioder hvor mange flyktninger skal bosettes raskt, vil det være nødvendig å avveie hensynet til nærhet til tjenestene med hensynet til å bosette raskt og å ta hele landet i bruk. Flyktninger som har behov for bistand fra det offentlige, får kun et tilbud om bosettingskommune og vedtaket kan ikke påklages.
Som en del av regionreformen og oppfølging av Meld. St. 6 (2018-2019) Oppgaver til nye regioner, fikk fylkeskommunene en større rolle på integreringsfeltet. I integreringsloven med forskrift fremgår det at fylkeskommunen skal utarbeide planer og tiltak for kvalifisering av innvandrere for å møte regionale arbeidskraftbehov. Med integreringsloven ble det lagt sterkere vekt på at flere skal få formelle kvalifikasjoner og at flere skal kunne fullføre videregående opplæring. Det er viktig at fylkeskommunen sørger for å oppfylle retten til videregående opplæring for dem som inngår i målgruppen for introduksjonsprogram og opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Målgruppen for introduksjonsprogram har rett og plikt til kompetansekartlegging og karriereveiledning. Kommunen skal, i samråd med deltakeren, sette et sluttmål for den enkeltes deltakelse i introduksjonsprogrammet som er tilpasset deltakerens behov. For deltakere som har fullført grunnskole og som ønsker å gå i videregående opplæring, bør sluttmålet være å fullføre videregående opplæring.
Kunnskapsdepartementet har ansvar for videregående opplæring. Kunnskapsdepartementet viser til at ungdom som har fullført grunnskolen eller tilsvarende opplæring, har rett til videregående opplæring etter reglene i opplæringsloven. Ungdomsretten varer ut det skoleåret som begynner det året man fyller 24 år. Voksne som har fullført grunnskolen eller tilsvarende, men som ikke har fullført videregående opplæring, har rett til videregående opplæring for voksne fra og med det året de fyller 25 år. Det er fylkeskommunen som har ansvaret for dimensjoneringen av tilbudet i sin fylkeskommune. Med dimensjonering menes blant annet hvilke opplæringsløp som tilbys, hvor mange elevplasser hvert tilbud skal ha, og lokaliseringen av tilbudene. I opplæringsloven er det listet opp enkelte hensyn som er relevante i fylkeskommunens dimensjoneringsarbeid, men listen er ikke uttømmende. Fylkeskommunen har i praksis et stort handlingsrom til å utforme sitt tilbud om videregående opplæring. Ettersom det er langt færre voksne enn ungdom med rett til videregående opplæring, kan omfanget av tilbudet være mindre for voksne, men plikten til å dimensjonere ut fra blant annet samfunnets behov og den enkeltes ønsker, tilsier at bredden i tilbudet til voksne ikke kan være vesentlig smalere enn for ungdom.