Grunde Almeland (V): Er statsråden enig i at dagens regler i barneloven om fastsettelse av foreldreskap bryter med likestillingsprinsippet om at menn og kvinner ikke skal forskjellsbehandles som omsorgspersoner, og vil statsråden ta initiativ til å endre reglene slik at barn ikke står uten anerkjente foreldre i Norge, når foreldrene er anerkjent i utlandet?
Begrunnelse
Anerkjennelse av foreldreskap fastsatt i utlandet er ikke mulig for homofile par og foreldre, fordi adgangen til å anerkjenne foreldreskap i barneloven § 85 begrenses av barnelovens regler om hvem som kan være foreldre til et barn. Ifølge barneloven må ethvert barn ha en mor; kvinnen som har født barnet, jf. barneloven § 2 første ledd.
Når mannlige homofile foreldre skal registrere sitt foreldreskap i norske registre, er i det i utgangspunktet bare én prosess som er aktuell: adopsjon etter reglene i adopsjonsloven. Den andre prosessen, som er tilgjengelig for enslige kvinner, lesbiske par og heterofile par er anerkjennelse av foreldreskap i utlandet, etter reglene i barneloven § 85.
Adopsjon er en lang og tidkrevende prosess, uegnet for å fastsette de fakta som allerede er en realitet i surrogatisaker: hvem som er foreldre til barnet. I en sak hvor utfallet alt er gitt, legger norske myndigheter opp til at offentlige ressurser skal bruke 6-8 måneder (Bufdirs estimater for saksbehandlingstider i slike saker) på å saksbehandle det åpenbare.
I tillegg til at det er misbruk av offentlige ressurser, setter det de involverte barna i en utsatt og sårbar posisjon. Mens saksbehandlingen pågår, mangler barna en juridisk tilknytning til sine foreldre, noe som vil kunne få stor betydning dersom en av foreldrene for eksempel dør under saksbehandlingen. Videre har det stor betydning for foreldrenes mulighet til å benytte lønnet foreldrepermisjon og dermed få samme mulighet som enslige kvinner, lesbiske par og heterofile par til å tilbringe tid sammen med sitt barn i barnets første fase av livet. Dette kan vanskelig sies å være til barnets beste.