Begrunnelse

Norge har en egen liten valuta for 5,5 millioner borgere. Om vi skal ha en egen valuta som ikke er knyttet mot f.eks. Euro, kan ikke staten ødelegge tilliten til NOK ved massive salg av den samme valutaen. Staten signaliserer da sterkt at den ikke har tillit til denne. Uforutsigbar skatte og finanspolitikk, hvor flere beslutninger tas med tilbakevirkende kraft, hjelper heller ikke på omdømmet til Norge og kursutviklingen til den norske kronen.
Norge er tjent med en valuta som er stabil og forutsigbar i forhold til våre handelspartneres valuta. Det er selvfølgelig en balanse mellom en eksportvennlig kurs kontra hvilken importert inflasjon man tåler. De kursene vi ser i dag er ikke i nærheten av å oppfylle disse hensynene. Det kan godt illustreres ved å se på utviklingen i den danske kronen mot norsk, som er forrykket 60 % i norsk disfavør i løpet av 10 år.
Statens forvaltning av olje- og gassinntektene gjøres primært gjennom Oljefondet. Midlene blir investert i fremmed valuta. Denne innretningen gjør at Norges Bank er den største selgeren av NOK i markedet. Norge har altså en egen valuta for et marginalt antall innbyggere samtidig som staten holder olje- og gassinntektene utenfor NOK økonomien.
Dagens finanspolitikk medfører en vesentlig formuesoverføring fra innbyggere til stat. Staten er investert i fremmed valuta, mens innbyggerne rammes av massiv inflasjon i NOK.
Fenomenet med sterkt fallende valutakurs med påfølgende innenlandsk inflasjon er en problemstilling vi kjenner fra land med svært ustabile økonomier. Norge har i utgangspunktet en stabil økonomi med handelsoverskudd og statlig finansieringsevne i særklasse. Gjennom å ha en liten valuta som staten selv ikke ønsker å investere i signaliserer man til markedet manglende tro på egen valuta og investering i eget land.
Effekten av dagens finanspolitikk er at inflasjonen drives unødvendig høyt opp på tross av at begrunnelsen for politikken er det motsatte.