Marius Arion Nilsen (FrP): Med utgangspunkt i de store framtidige kraftbehovene globalt, og nasjonalt - spesielt for partiene som skal elektrifisere alt, og med bakgrunn i at både EU og FN har kommet med flere rapporter som viser kjernekrafts nøkkelrolle i det grønne skiftet, fremstår regjeringens aversjon mot mer kunnskap merkelig.
Når verden endrer seg og når den politiske debatten og linjen endrer seg, bør ikke også denne lange praksisen endres, og forskning på kjernekraft inkluderes i energiforskningssatsning, eller er statsrådens motstand ideologisk?
Begrunnelse
Statsråden svarer på mitt spørsmål nr. 2296 at det å utelukke kjernekraft fra å søke forskningsmidler er en videreføring av en lang praksis hvor de målrettede energiforskningssatsingene ikke har inkludert kjernekraft, fordi denne energikilden ikke har vært aktuell for det norske kraftsystemet.
Med planer for kraftforbruk og ambisjoner om klimakutt fra flere partier på Stortinget, så vil kjernekraft med stor sannsynlighet være eneste kraftkilde som gjør det mulig å nå målene. Også i global sammenheng.
Og når man ser på taktskiftet som har vært i kjernekraftdebatten, så blir svaret på spørsmål nr. 2296 enda mer merksnodig. Spesielt med tanke på regjeringspartienes og partier som FrP, H, KrF og flere sine landsmøtevedtak om å fremskaffe mer kunnskap og kompetanse på kjernekraft, og hvor alle partier unntatt Sv, SP og AP (De to siste partier på tross av nylig fattede landsmøtevedtak), stemte for. Dessverre blokkerte AP, SP og SV dermed for flertall til å fremskaffe mer kunnskap og kompetanse på kjernekraft, samt utredning av muligheten og behovet for kjernekraft i Norge.
Og begrunnelsen for å gjøre det samme innen forskningsmiljøene finner statsråden i tidligere praksis, uendret av tidens forandringer.