Freddy André Øvstegård (SV): Stortinget vedtok med virkning fra 2019 å endre regelverket om stønad til gruppe 2- bil (kassebil) til også å omfatte personer med tidvis utagerende atferd. Signaler fra pårørende tyder på at denne endringen oppleves som lite reell og at praktiseringen av regelverket er betydelig strengere enn det som var lovgivers intensjon med regelendringen.
Vil statsråden ta en gjennomgang av praktiseringen av regelverket med aktuelle brukerorganisasjoner og forvaltningen, med sikte på å justere praksis mer i samsvar med lovgivers intensjon?
Begrunnelse
Gruppen av barn, ungdom og voksne denne regelendringen skulle omfatte er relativ marginal og omfatter ei gruppe som vil ha behov for omfattende hjelp hele livet. Dette er som oftest personer betydelig grad av psykisk utviklingshemning ofte i kombinasjon med andre diagnoser som eksempelvis autisme. Personer som i en del tilfeller kan utagere og som det kan være krevende å ramme inn. Disse vil også som passasjerer i bil utgjøre en betydelig risikofaktor hva trafikksikkerhet angår og vil kunne utgjøre en fare for bilfører og medpassasjerer.
Etter regelendringen var det meningen at nettopp denne gruppen skulle kunne søke å få innvilget kassebil av hensyn til trafikksikkerhet.
Det skulle vise seg å bli svært vanskelig for mange. Både pårørende, hjelpeapparat og enkelte kommuner har forsøkt, stort sett uten hell. Noen få har etter opptil flere år med søknader, avslag og anker fått innvilget stønad til bil.
Argumentene som går igjen, er at disse brukerne likegodt kan skjermes ved innstallering av pleksiglass, og at man må prøve ut dette først. Et argument som oppleves som krevende både med hensyn til verdighet, men også trafikksikkerhet. Hvis det oppstår en trafikkulykke, kan en slik innramming, gjøre det ekstra vanskelig.
Avslagene på søknad om bil fra NAV inneholder også pålegg om tvangsbruk, noe som ellers er strengt regulert i annen lovgivingen. Enkelte kommuner får til svar at de må sitte og holde brukeren fast i baksete og at to ansatte må sitte bak i bilen, en på hver side av brukeren.
Mange av disse barna, ungdommene og voksne bor også hjemme og skal kunne leve frie og verdige liv. Få familier har en slik mulighet å være tre i en bil for å kjøre til og fra barnehage, skole, hjem, avlasting, bolig, lege, butikk og andre steder de ferdes. Det har heller ikke kommunen ressurser til. Ved å påtvinge ansatte/pårørende til å utøve tvang er ikke dette bare svært krenkende for den det gjelder, men setter hjelperne i en etisk og faglig uholdbar situasjon. Dette vil for øvrig i neste omgang trigge utagering og bidra til økt trafikksikkerhetsrisiko.