Begrunnelse

NOK har de siste årene tapt mellom 55 og 60 % av verdien i forhold til våre sentrale handelspartneres valuta. Dette har skjedd i en sammenhengende trend, med en akselerasjon inneværende år. Resultatet er en tilsvarende reduksjon i private borgeres kjøpekraft i forhold til kjøpekraften til innbyggerne i f.eks. EU. Dette er særlig påtakelig sett i forhold til Danmark. Her har utviklingen i nevnte 10 års periode gått fra at forholdet mellom NOK og DKK var ca. 1:1 og tidvis i Norges favør, til nå å være 1:1,60.
Videre medfører forholdet massiv importert inflasjon til Norge, som selv med stor oljenæring, er en liten og åpen økonomi. Når innkjøpsavtaler og valutaklausuler i kontrakter i varehandel og import utløper framover, vil prisene øke og inflasjonen likeså. Dette kan igjen påvirke styringsrenten og dermed den økonomiske aktiviteten i Norge.
Fasiten for den norske politikken vedrørende egen valuta er dermed at den virker dårlig, når man ser utviklingen de siste år. Ikke reduserer den inflasjonen, samtidig som den gir landets innbyggere stadig svekket relativ kjøpekraft. Dette skjer samtidig som Norge gjennom oljefondet har en formue tilsvarende ca. 15.000 milliarder, hvorav mesteparten i fremmed valuta. Staten blir altså rikere og rikere målt i NOK, mens innbyggerne stadig mister relativ kjøpekraft.
Det å forholde seg passiv i en så ekstrem situasjon, som utviklingen det siste året, synes påfallende. Ved ikke å iverksette tiltak som en reallokering av deler av olje og gassinntektene til NOK, signaliserer Norge liten tro på egen valuta og investeringer i eget land. Valutamarkedet har allerede over en lengre periode vist hva det synes om denne politikken. Norge fremstår for øyeblikket i samme klasse som f.eks. Tyrkia når det gjelder nevnte problemstilling. Dette er ut fra de foreliggende økonomiske realiteter meget spesielt og helt unødvendig. Det er interessant å høre Finansministerens og regjeringens vurderinger om dette.