Tor André Johnsen (FrP): Hvilket behov har staten for å påstå at saker er foreldet før sakene er endelig avgjort i forvaltningen?
Begrunnelse
Det er vanskelig å se hvilket behov staten har for å påberope foreldelse før det foreligger en endelig administrativ avgjørelse. Et innrettelsesbehov kan det ikke være tale om så lenge det pågår en klagesak og det dermed ikke er endelig avgjort hva staten – og den private part – rettslig og faktisk skal innrette seg etter. Staten er for øvrig «prosess-eier» i forvaltningssaker. Det er staten som nokså ensidig styrer hvilket omfang og ikke minst hvilken tidshorisont en forvaltningssak skal ha. Den private part har liten innflytelse på det.
For den private part vil det være naturlig å oppfatte behandlingen av en sak i forvaltningen, inkludert klageretten, som én sammenhengende saksbehandling. De fleste vil neppe være klar over at klageretten ikke «teller med» når foreldelsesfristen beregnes. For eksempel kan skatteklager ta flere år å behandle. Skattytere har dermed gjennomgående en risiko for at foreldelse inntrer før klagesaken er avgjort. Dermed tapes muligheten til å søke dekning for kostnader og tap man er påført ved den administrative prosessen.
Praksisen bidrar også til å svekke klageretten og kan gjøre den illusorisk. En administrativ klagerett skal legge til rette for en enkel og effektiv adgang til å få etterprøvd sin sak uten å måtte gå til en kostnadskrevende og risikofylt domstolprosess – som for mange vil være utenfor økonomisk rekkevidde. Med inneværende praksis tvinges man likevel til å ta rettslige skritt for å avbryte foreldelsesfristen. Man må altså likevel ta risikoen og kostnadene ved et søksmål for domstolene før man har kunnet benytte seg fullt ut av klageretten.
Justisdepartementet har ved flere anledninger meddelt Stortinget at det ikke er behov for særlige regler om foreldelse overfor det offentlige, fordi forvaltningen praktiserer et forsiktighetsprinsipp. Faktum synes likevel å være det motsatte. Staten påberoper seg nokså konsekvent foreldelse i saker der hvor det etter nevnte praksis ligger til rette for det. I HR-2023-877-A kunne ikke staten – etter oppfordring – dokumentere noen allmenn praktisering av nevnte forsiktighetsprinsipp.