Skriftlig spørsmål fra Tor André Johnsen (FrP) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:2664 (2022-2023)
Innlevert: 26.06.2023
Sendt: 26.06.2023
Besvart: 30.06.2023 av justis- og beredskapsminister Emilie Mehl

Tor André Johnsen (FrP)

Spørsmål

Tor André Johnsen (FrP): Hvilket behov har staten for å påstå at saker er foreldet før sakene er endelig avgjort i forvaltningen?

Begrunnelse

Det er vanskelig å se hvilket behov staten har for å påberope foreldelse før det foreligger en endelig administrativ avgjørelse. Et innrettelsesbehov kan det ikke være tale om så lenge det pågår en klagesak og det dermed ikke er endelig avgjort hva staten – og den private part – rettslig og faktisk skal innrette seg etter. Staten er for øvrig «prosess-eier» i forvaltningssaker. Det er staten som nokså ensidig styrer hvilket omfang og ikke minst hvilken tidshorisont en forvaltningssak skal ha. Den private part har liten innflytelse på det.
For den private part vil det være naturlig å oppfatte behandlingen av en sak i forvaltningen, inkludert klageretten, som én sammenhengende saksbehandling. De fleste vil neppe være klar over at klageretten ikke «teller med» når foreldelsesfristen beregnes. For eksempel kan skatteklager ta flere år å behandle. Skattytere har dermed gjennomgående en risiko for at foreldelse inntrer før klagesaken er avgjort. Dermed tapes muligheten til å søke dekning for kostnader og tap man er påført ved den administrative prosessen.
Praksisen bidrar også til å svekke klageretten og kan gjøre den illusorisk. En administrativ klagerett skal legge til rette for en enkel og effektiv adgang til å få etterprøvd sin sak uten å måtte gå til en kostnadskrevende og risikofylt domstolprosess – som for mange vil være utenfor økonomisk rekkevidde. Med inneværende praksis tvinges man likevel til å ta rettslige skritt for å avbryte foreldelsesfristen. Man må altså likevel ta risikoen og kostnadene ved et søksmål for domstolene før man har kunnet benytte seg fullt ut av klageretten.
Justisdepartementet har ved flere anledninger meddelt Stortinget at det ikke er behov for særlige regler om foreldelse overfor det offentlige, fordi forvaltningen praktiserer et forsiktighetsprinsipp. Faktum synes likevel å være det motsatte. Staten påberoper seg nokså konsekvent foreldelse i saker der hvor det etter nevnte praksis ligger til rette for det. I HR-2023-877-A kunne ikke staten – etter oppfordring – dokumentere noen allmenn praktisering av nevnte forsiktighetsprinsipp.

Emilie Mehl (Sp)

Svar

Emilie Mehl: Foreldelse er generelt begrunnet i flere hensyn:
Et hovedhensyn er hensynet til normal avvikling av fordringer – noe samfunnet generelt, men også skyldneren og fordringshaveren vil være tjent med. Normal avvikling av fordringer er bl.a. ressursbesparende for rettsvesenet som slipper å måtte avvikle gamle rettsforhold.
Et annet hensyn er å gi fordringshaveren en oppfordring til å kreve oppfyllelse før det er gått for lang tid. Slike hensyn omtales gjerne også som inndrivelseshensynet eller hensynet til klargjøring av rettsforhold.
Et særlig viktig hensyn som begrunner foreldelse, er bevishensynet. Jo lengre tid som går, desto vanskeligere kan det være å skaffe bevis for fordringens eksistens eller bevis for at oppfyllelse har skjedd. Bevis forsvinner og taper også sin verdi ved at hukommelse svikter, vitner dør mv.
Foreldelse kan dessuten begrunnes med rettstekniske og prosessøkonomiske hensyn.
Foreldelse begrunnes også i hensynet til innrettelse: Jo lengre tid som går uten at fordringshaveren gjør kravet sitt gjeldende, desto mer rimelig er det at skyldneren innstiller seg på at det ikke består noen forpliktelse. Foreldelsesreglene vil derfor også ha som formål å verne den part som etter lang tid har innrettet seg.
Når skyldneren ikke selv kjenner til sin forpliktelse, har skyldneren heller ingen oppfordring til å gjøre opp for seg. Foreldelsesreglene bidrar derfor til trygghet for ikke å skulle bli møtt med uforutsette krav.
De nevnte hensynene kan gjøre seg gjeldende i ulik grad også for krav mot forvaltningen. Jeg er likevel enig i at staten ikke alltid har det samme behovet for å påberope seg foreldelse som private skyldnere kan ha. Når staten likevel påberoper seg foreldelse, kan det blant annet være av prosesshensyn. Dersom staten for eksempel mener at kravet er grunnløst, vil det kunne være mer hensiktsmessig for begge parter at staten påberoper seg foreldelse enn at man inngir seg på en ressurskrevende sak som etter statens syn uansett ikke vil føre frem. Jeg kan ikke se at det vil være hensiktsmessig at staten ikke skal kunne påberope seg foreldelse i slike tilfeller.
Jeg viser videre til at en klagesak vil kunne reises om en rekke spørsmål, og det vil ikke nødvendigvis være rimelig at fordringen skal bestå mens forvaltningen tar stilling til alle de ulike typer anførsler som kan gjøres gjeldende i en klage. Det kan også reises spørsmål om det er rimelig at det indirekte gis fordeler ved å klage fremfor normale fristavbrytende skritt. Jeg viser dessuten til at en rekke private aktører har ordninger for behandling av klager fra kunder og publikum. Dette kan også være et argument for at offentlige og private skyldere følger de samme reglene for foreldelse.