Skriftlig spørsmål fra Per-Willy Amundsen (FrP) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:2727 (2022-2023)
Innlevert: 30.06.2023
Sendt: 30.06.2023
Besvart: 05.07.2023 av justis- og beredskapsminister Emilie Mehl

Per-Willy Amundsen (FrP)

Spørsmål

Per-Willy Amundsen (FrP): Mener statsråden at straffeprosessloven § 172 gir tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag for å ivareta allmennhetens rettsfølelse og sikre at befolkningen ikke opplever utrygghet, eller vil hun ta initiativ til en lovendring?

Begrunnelse

Det vises til regelen om rettshåndhevelsesarrest i straffeprosessloven § 172. Bestemmelsen hjemler pågripelse og varetektsfengsling av hensyn til allmennhetens rettsfølelse og befolkningens trygghet, dersom det foreligger et kvalifisert mistankegrunnlag.
Fremskrittspartiet fremmet den 10.02.22 et representantforslag i Stortinget, der det ble foreslått en revidering av bestemmelsen. Endringsforslaget gikk ut på at de bestemmelsene i straffelovens kapittel 18 om terrorlovbrudd som ikke kvalifiserer for varetektsfengsling i medhold av bestemmelsens bokstav a, skulle inntas i bestemmelsens bokstav b og at også forsøk på overtredelse av terrorbestemmelsene skulle kvalifisere for varetektsfengsling. Videre ble det foreslått å stryke henvisningen til straffeloven § 274 i bokstav b, da en overtredelse av § 274 allerede omfattes av bestemmelsens bokstav a og at denne henvisningen i bokstav b dermed er overflødig og uten selvstendig betydning. Ved votering i saken den 03.05.22 fikk forslaget dessverre kun stemmene til Fremskrittspartiet og en utbryter fra Arbeiderpartiet.
Det har over de siste årene vært flere saker hvor debatten har vært reist i media og befolkningen om hvordan en person som er siktet for alvorlige lovbrudd kan være på frifot. Det ene typetilfellet er det som ble adressert i det nevnte representantforslaget fra Fremskrittspartiet, nemlig hjemvendte norske borgere som har deltatt i terrororganisasjoner i utlandet. Det har vært bred mediedekning om at enda to norske borgere i denne kategorien returnerte til Norge i mars d.å. Men det har også vært andre saker, hvor offentligheten har reagert på at den siktede har vært på frifot. Et ferskt eksempel er en svært grov sedelighets- og drapssak fra Sørlandet, hvor en av de tidligere domfelte er frikjent etter gjenåpning av saken. Her er det nå foretatt gjenåpning av saken mot den andre av de domfelte, for overgrep og drap på en liten jente, men vedkommende er fremdeles på frifot.
Spørsmålsstiller ønsker derfor statsrådens vurdering av om straffeprosessloven § 172 på tilstrekkelig måte ivaretar formålet med regelen, og om hun vil ta initiativ til en lovendring.

Emilie Mehl (Sp)

Svar

Emilie Mehl: Straffeprosessloven § 172 ivaretar etter mitt syn hensynet til siktede og hensynet til allmennhetens trygghetsfølelse, rettsfølelse og tilliten til strafferettspleien på en god nok måte. Jeg kan ikke se at det er behov for å vurdere om adgangen til rettshåndhevelsesarrest kan og bør utvides på nåværende tidspunkt.
Som representanten påpeker i bakgrunnen for spørsmålet sitt, vurderte Stortinget i 2022 om det var grunn til å utvide straffeprosessloven § 172 til å gjelde for samtlige terrorlovbrudd i straffeloven kapittel 18, også de som har en strafferamme som er lavere enn fengsel i 10 år. Forslaget ble nedstemt. I mitt brev til justiskomiteen ga jeg uttrykk for at det ikke er noen god løsning å utvide ordningen med rettshåndhevelsesarrest til å omfatte samtlige terrorlovbrudd, slik forslagsstillerne tok til orde for. Jeg påpekte bl.a. at det av hensyn til uskyldspresumsjonen og prinsippet om at ingen skal straffes uten dom, er viktig å holde fast ved at ordningen med rettshåndhevelsesarrest forbeholdes de aller groveste lovbruddene.
Jeg mener at adgangen til å varetektsfengsle noen uten at det foreligger spesielle fengslingsgrunner, som for eksempel gjentakelsesfare eller bevisforspillelsesfare, bare bør gjelde for de aller mest alvorlige lovbruddene, og at det bør foretas en bred vurdering i den enkelte sak for å avgjøre om det er grunnlag for slike tiltak. Høyesterett har påpekt flere ganger at dagens ordning med rettshåndhevelsesarrest må brukes med varsomhet av hensyn til våre menneskerettslige forpliktelser. Hvis det skal være aktuelt å utvide ordningen til også å gjelde for mindre alvorlige lovbrudd enn i dag, må forholdet til disse forpliktelsene vurderes nøye.
Jeg nevner for ordens skyld at de alminnelige vilkårene for pågripelse og varetektsfengsling, er at det er skjellig grunn til å mistenke noen for en straffbar handling som kan medføre fengsel i mer enn 6 måneder, og at det foreligger en fengslingsgrunn, jf. straffeprosessloven §§ 184, jf. § 171. Fengslingsgrunnene er listet opp i § 171, og omfatter unndragelsesfare, bevisforspillelsesfare, gjentakelsesfare eller at siktede selv begjærer seg varetektsfengslet.