Skriftlig spørsmål fra Sylvi Listhaug (FrP) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:2774 (2022-2023)
Innlevert: 02.08.2023
Sendt: 03.08.2023
Besvart: 10.08.2023 av justis- og beredskapsminister Emilie Mehl

Sylvi Listhaug (FrP)

Spørsmål

Sylvi Listhaug (FrP): Mener statsråden at våre forpliktelser etter EMK i for stor utstrekning begrenser det gjeldende lovverket for varetektsfengsling av domfelte voldtektsforbrytere, eller gir lovverket med gjeldende praktisering unge norske jenter tilstrekkelig beskyttelse?

Begrunnelse

Det vises til en straffesak fra Skien som er omtalt av Telemarks Avisa i nettsak av 31.07.23. Saken gjelder en 24 år gammel mann som etter domfellelse for voldtekt av en nå 19 år gammel jente, jenta var 17 år gammel da voldtekten skjedde. Den domfelte var på frifot i etterkant av domfellelsen og i denne tidsperioden er han siktet for en ny voldtekt av en 17 år gammel jente.
https://www.ta.no/jente-19-om-mannen-som-voldtok-henne-hvordan-kunne-de-la-en-sann-mann-som-voldtar-sma-jenter-vare-pa-frifot/f/5-50-1695640
Vikarierende påtaleleder i Sør-Øst politidistrikt uttaler i saken at det ikke ble vurdert å pågripe mannen etter dommen falt, fordi vilkårene for pågripelse og varetektsfengsling normalt ikke vil være oppfylt i denne typen saker. Påtalelederen viser til den enkeltes rett til personlig frihet og sikkerhet etter Den Europeiske Menneskerettskonvensjon (EMK) og at konvensjonen begrenser muligheten til å fengsle i denne type voldtektssaker.
Slik spørsmålsstiller ser det, burde det sentrale vurderingstemaet her være den personlige friheten og sikkerheten til de unge jentene som har en berettiget forventning om at staten gjøre det den kan for å beskytte dem mot seksuelle overgrep. De ønskes derfor en tilbakemelding på om statsråden mener våre forpliktelser etter EMK i for stor utstrekning begrenser det gjeldende lovverket for varetektsfengsling av domfelte voldtektsforbrytere, eller om hun mener lovverket med gjeldende praktisering beskytter unge norske jenter i tilstrekkelig grad.

Emilie Mehl (Sp)

Svar

Emilie Mehl: Straffeprosessloven § 184 andre ledd, jf. § 171 første ledd nr. 3, gir hjemmel til å varetektsfengsle siktede dersom det foreligger gjentakelsesfare. Lovens vilkår er at fengsling må «antas påkrevd» for å hindre at vedkommende på ny begår en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i seks måneder. I tillegg må det være «tilstrekkelig grunn» til fengsling, og fengslig må ikke være et «uforholdsmessig inngrep» ut fra sakens art og forholdene for øvrig, jf. straffeprosessloven § 170 a. At frihetsberøvelse må være «nødvendig og ikke utgjøre et uforholdsmessig inngrep», følger også av Grunnloven § 94.
Dersom påtalemyndigheten og retten finner at det foreligger slik gjentakelsesfare, vil en domfelt, særlig i de mer alvorlige sakene, ofte være varetektsfengslet allerede på domstidspunktet. En person som er varetektsfengslet når det avsies ubetinget dom på frihetsstraff eller dom som forkaster anke over slik dom, kan holdes varetektsfengslet i inntil fire uker etter domsavsigelsen om ikke retten bestemmer noe annet, jf. straffeprosessloven § 187. Retten kan deretter beslutte å forlenge fengslingen etter reglene i § 185 dersom de vanlige vilkårene etter §§ 171 og 170 a er oppfylt.
Varetektsfengsling før og etter dom er regulert i EMK artikkel 5 nr. 1 henholdsvis bokstav c og a. De kravene som følger av EMK vil kunne ha betydning for hvordan de ovennevnte vilkårene er å forstå, men at gjentakelsesfare må være konkret begrunnet og ikke utgjøre et uforholdsmessig inngrep, er som nevnt uansett slått fast i både straffeprosessloven og Grunnloven.
Jeg nevner også at straffeprosessloven § 184 andre ledd, jf. § 172, åpner for fengsling ved særlig sterk mistanke om alvorlige straffbare handlinger uten at vilkårene etter § 171 er oppfylt. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på om det er egnet til å støte allmennhetens rettsfølelse eller skape utrygghet dersom den mistenkte er på frifot, jf. § 172 andre punktum. Høyesterett har lagt til grunn at EMK innebærer at bestemmelsen må anvendes med stor varsomhet, jf. eksempelvis HR-2020-1549-U avsnitt 17 med videre henvisninger. Kjernen er at det må foretas en «bred helhetsvurdering hvor blant annet de samfunnsmessige behov og rettshåndhevelseshensyn som har begrunnet bestemmelsen, vurderes», og «de omstendigheter som har betydning» må «konkretiseres», jf. Rt. 2015 side 935 avsnitt 14. Bestemmelsens formål er imidlertid «å motvirke den følelse av utrygghet eller mangel på tillit til samfunnets rettshåndhevelse som en løslatelse vil kunne lede til i alvorlige straffesaker», jf. Ot.prp. nr. 62 (2002–2003) punkt 10.1 side 87, ikke å beskytte mot nye straffbare handlinger, som det aktuelle spørsmålet fra representanten gjelder. Jeg går derfor ikke nærmere inn på dette, men nevner likevel at ut fra formålet med bestemmelsen oppfatter jeg de krav som er oppstilt av Høyesterett som rimelige.