Skriftlig spørsmål fra Per-Willy Amundsen (FrP) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:2856 (2022-2023)
Innlevert: 11.08.2023
Sendt: 14.08.2023
Besvart: 21.08.2023 av justis- og beredskapsminister Emilie Mehl

Per-Willy Amundsen (FrP)

Spørsmål

Per-Willy Amundsen (FrP): Mener statsråden at lovverket for varetektsfengsling av personer under 18 år som er siktet for alvorlige seksuallovbrudd og hvor domstolen har konkludert med at det foreligger sterk sannsynlighetsovervekt for at vedkommende vil begå en ny straffbar handling, etter gjeldende praktisering i tilstrekkelig grad beskytter norske borgere mot seksuelle overgrep fra gjerningspersoner under 18 år?

Begrunnelse

Det vises til VGs omtale av en sak om seksualforbrytelser i nettsak av 09.08.23. Saken gjelder en 17-åring som den 01.08.23 ble pågrepet av politiet etter en overfallsvoldtekt. Vedkommende ble løslatt av politiet, men ble pågrepet på nytt den 07.08.23 på grunn av et nytt straffbart forhold - seksuell handling uten samtykke – som skal ha skjedd den 06.08.23. Vedkommende ble da begjært varetektsfengslet av påtalemyndigheten, men både tingrett og lagmannsrett kom til at vilkårene for å varetektsfengsle ikke var oppfylt og vedkommende ble løslatt mot meldeplikt. Det påpekes at det av mediedekningen fremkommer at vedkommende ikke erkjenner straffeskyld for noen av forholdene.
https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/wALQ91/tenaaring-tatt-for-overfallsvoldtekt-blir-ikke-fengslet
Spørsmålsstiller har forståelse for at statsråden ikke kan uttale seg om den konkrete saken, og det bes da heller ikke om en kommentar til denne. Men det bes besvart om statsråden generelt sett mener lovverket for varetektsfengsling av personer under 18 år som er siktet for alvorlige seksuallovbrudd og hvor domstolen har konkludert med at det foreligger sterk sannsynlighetsovervekt for at han vil begå en ny straffbar handling, etter gjeldende praktisering i tilstrekkelig grad beskytter norske borgere mot seksuelle overgrep fra gjerningspersoner under 18 år.

Emilie Mehl (Sp)

Svar

Emilie Mehl: For å beskytte borgere mot alvorlig kriminalitet, er reglene i straffeprosessloven om fengsling ved gjentakelsesfare viktige. Når noen med skjellig grunn kan mistenkes for en eller flere handlinger som etter loven kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder, og det antas påkrevd for å hindre at vedkommende på ny begår en straffbar handling som kan medføre tilsvarende straff, gir straffeprosessloven hjemmel for fengsling.
Samtidig vil jeg fremheve at varetektsfengsling er et inngripende tvangsmiddel. For barn, hvis modenhet og tidsperspektiv avviker fra voksnes, kan belastningene være enda større. Det tilsier at det bør være strenge vilkår for å varetektsfengsle et barn.
Det er ut fra en slik avveining at straffeprosessloven § 184 annet ledd annet punktum bestemmer at personer under 18 år ikke skal varetektsfengsles hvis det ikke er «tvingende nødvendig». Vilkåret «tvingende nødvendig» innebærer et absolutt krav om at det ikke finnes noe alternativ til fengsling, se Prop. 135 L (2010–2011) punkt 14.4 side 171, og må vurderes i lys av den effekten slike alternativer, også kjent som fengslingssurrogater, kan ha. Bestemmelsen ble tilføyd ved lov 20. januar 2012 nr. 6 om endringer i straffeloven, straffeprosessloven, straffegjennomføringsloven, konfliktrådsloven m.fl. (barn og straff), og erstattet henvisningen i § 184 annet ledd annet punktum til vilkåret i § 174 om at personer under 18 år ikke bør pågripes hvis det ikke er «særlig påkrevd». Formålet med lovendringen var i første rekke å tydeliggjøre at terskelen for å varetektsfengsle et barn skal være høy, for slik å unngå at barn utsettes for dette inngripende tvangsmidlet i større grad enn nødvendig, se Prop. 135 L (2010–2011) punkt 7.4.4 side 58–59 og punkt 14.4 side 171.
Jeg vil ellers nevne at FNs barnekonvensjon, som er inkorporert i norsk rett, jf. menneskerettsloven § 2 nr. 4, begrenser konvensjonsstatenes adgang til å varetektsfengsle barn. Etter konvensjonen artikkel 37 bokstav b kan pågripelse, frihetsberøvelse eller fengsling av et barn bare benyttes som «en siste utvei». Bestemmelsen er forstått slik at fengsling bare kan skje der andre alternative tiltak ikke kan benyttes, se Prop. 135 L (2010–2011) punkt 7.4.4 side 58–59 med videre henvisninger.
Hvorvidt siktede under 18 år skal fengsles i den enkelte sak, innebærer konkrete avveininger. Disse avveiningene foretas av påtalemyndigheten og domstolen.