Helge André Njåstad (FrP): Hva vil statsråden gjøre for å sikre at kommunene ikke beholder summer utover deres administrasjonskostnader knyttet til justeringsavtalene, og hvis en kommune selv i sitt saksfremlegg til kommunestyre mener at deres administrasjonsutgifter med en justeringsavtale ligger på rundt 2 %, mener statsråden det er innenfor regelverket å likevel beslutte at man beholder f.eks. 30 % for å bruke de resterende midlene til andre formål i kommunen?
Begrunnelse
Jeg viser til statsråden sitt svar på spørsmål Dokument nr. 15:2577 (2022-2023) hvor statsråden blant annet uttaler “Eg går ut frå at kommunane forhold seg til rammene i plan- og bygningslova, slik at totalkostnaden for utbyggjar ikkje blir større enn den lova legg opp til.” Samtidig vet vi at flere kommuner velger å ikke forholde seg til rammene i plan- og bygningsloven, ved at de helt åpent beholder mer MVA enn de administrative kostnadene ved inngåelse og forvaltning av justeringsavtaler, for å skaffe ekstra inntekter til kommunen.
Et åpenbart eksempel på at en kommune tar mer enn et rent administrasjonsgebyr er Oslo kommune. De sier i sitt saksfremlegg i sak om MVA og justeringsavtaler at deres administrative kostnader til ansvarlig etat ligger på rundt 2 %. Likevel vedtar bystyret at det skal tas inn 30 % (bystyrevedtak 21. juni 2023), og det uttales i den sammenheng i klartekst at prosentsatsen er satt for å skaffe kommunen inntekter til andre gode formål. Dette kan ikke forstås på annen måte enn at de bryter loves intensjon, og belastningen kan vanskelig ses som noe annet enn en uhjemlet utbyggingsskatt på privat opparbeidelse av offentlig infrastruktur. Dette står i stor kontrast til nabokommunene, som også er pressområder for boligbygging, som tar 5-6 000 i årlig gebyr de 10 årene avtalen gjelder. Summer som helt klart virker i tråd med lovens intensjon.
Ordningen med at private utbyggere påtar seg å bygge ut den offentlige infrastrukturen som en plan krever, har vært viktig for boligforsyningen i landet. Utbyggingsprosjekter som ellers hadde blitt utsatt på ubestemt tid i påvente av at kommunen selv skulle finne midler til å gjennomføre nødvendige rekkefølgekrav, blir realisert gjennom privat finansiering og opparbeidelse av offentlig infrastruktur. Dette har sikret jevn utbygging og boligforsyning i landets kommuner. Hvis Oslo kommunes nye praksis ikke blir imøtegått av myndighetene, kan man risikere at kommune-Norge lar seg friste til å følge etter. Dette vil da føre til at flere prosjekter enn det vi ser i dag, skrinlegges, da påslaget for manglende MVA-refusjon gjør byggekostnadene for høye til at man kan gå ut i markedet med nye boliger.