Begrunnelse

I Helse og omsorgstjenesteloven §3–1 er det slått fast at:

"Kommunen skal sørge for at personer som oppholder seg i kommunen, tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester."

Dette betyr at kommunene er pliktig til å tilby helse- og omsorgstjenester overfor alle som til enhver tid oppholder seg i kommunen.
Hyttebeboere har samme krav på tjenester som kommunens innbyggere i den kommunen personen oppholder seg. Vi ønsker alle å gi og selv få et slikt tilbud der vi oppholder oss, men dagens finansieringssystem gjør at tjenesten belastes kommunes driftsbudsjett uten kompensasjon.
Folk som har hytte eller fritidsbolig betaler hverken skatt til kommunen eller utløser rammetilskudd. Finansieringsordningen virker urettferdig og lite distriktsvennlig.
I Agderforskning og Telemarksforsking i sin rappoert "Inntekter og utgifter i hyttekommuner" på oppdrag for "Kommunal og moderniseringsdepartementet." 2015, skriver forskerne:

"Funnene indikerer at den samlede effekten på hyttesatsingen for lokalsamfunnet er positiv, mens rent kommunaløkonomisk er utgiftene større enn inntektene."

Og videre:

"Ut fra et rent kommuneøkonomisk perspektiv indikerer våre anslag at hyttebebyggelsen medfører større utgifter enn inntekter for kommunene."

Utgifter til helsetjenester er en voksende utgift fordi det blir flere hytter. Det ligger kommunale planer an til en dobling av antall hytter fra dagens 50 0000. Flere kommuner vil kunne få flere hytter og fritidsboliger enn boliger for fastboende som har krav på de samme helsetjenestene. Samtidig blir hytteboerne eldre og bruker hytta/fritidsboligen større deler av året. Innleie av ekstra helsepersonell er vanskelig på grunn av mangel på fagfolk og dyrt.
Det har i mange år vært et ganske bredt ønske politisk på Stortinget for å finne en rettferdig måte å dekke inn helse utgiftene fra hytteturister. Mange kommuner har krevd handling, det samme har Kommunenes sentralforbund, men uten at det har ført til noen praktisk endring.