Skriftlig spørsmål fra Bård Hoksrud (FrP) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:3155 (2022-2023)
Innlevert: 15.09.2023
Sendt: 15.09.2023
Besvart: 22.09.2023 av helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol

Bård Hoksrud (FrP)

Spørsmål

Bård Hoksrud (FrP): Vil statsråden ta initiativ til å ta en ny vurdering på om foreldre bør ha innsyn i enkelte av ungdommenes helseopplysninger frem til de fyller 18 år?

Begrunnelse

I dag er myndighetsalder i Norge 18 år, men du er helserettslig myndig fra du er 16 år. Dette betyr at foresatte ikke får innsyn i resepter og behandlinger, med mindre de har fått tillatelse gjennom fullmakt.
I utgangspunktet er dette bra. Det er mange ting unge kan oppsøke helsevesenet for som foreldre ikke trenger å vite om, og det kan være en trygghet i å slippe å fortelle alt til sine foresatte. Men, det har også en bakside.
Jeg har vært i kontakt med en fortvilet mor som har en sønn som er 16 år og som sliter psykisk. Han har tidligere vært innlagt fordi han ville ta sitt eget liv. Da var det moren som kunne samtykke til at han ble lagt inn på tvang, fordi hun var redd for livet hans. Men, nå som han er 16 har foreldrene ikke lenger noe innsyn i hans helsesituasjon. Foreldrene kan ikke snakke med barnets behandler, ta ut medisiner eller få innsyn i hans pasientjournal. Dette gjør det veldig vanskelig for dem å følge opp en sønn som de ser sliter.
Hun frykter for sønnens liv, men klarer ikke hjelpe ham, og er redd for at sønnen faller mellom to stoler i helsevesenet. Aldersgrensen er satt for å ivareta unges rett til privatliv, for eksempel ved konsultasjoner om prevensjon og seksualitet. For andre helseutfordringer som spiseforstyrrelser, rus og psykiatri kan det være utfordrende at foreldre ikke involveres, fordi ungdommene er avhengige av tett støtte og oppfølging.
Derfor ber jeg om at statsråden redegjør for om regjeringen vil ta initiativ til å endre aldersgrensen for når man er helserettslig myndig.

Ingvild Kjerkol (A)

Svar

Ingvild Kjerkol: Spørsmålet du tar opp er viktig og reiser flere problemstillinger. At den helserettslige myndighetsalderen er satt til 16 år, to år yngre enn den alminnelige myndighetsalderen i Norge, grunner i en avveining av flere hensyn som til dels står i et spenningsforhold til hverandre. Hensynene det her er tale om er særlig hensynet til selvbestemmelse, eller autonomi, hensynet til privatliv, hensynet til barnets beste og hensynet til foreldres rett og plikt til å sikre sine barn beskyttelse og omsorg.
Pasient- og brukerrettighetsloven (pbrl.) § 4-3 første ledd bokstav b fastsetter at personer mellom 16 og 18 år har «rett til å samtykke til helsehjelp». Det er et grunnleggende prinsipp at helsehjelp som hovedregel kun kan gis når pasienten samtykker til det. Dette grunner i hensynet til selvbestemmelse. Personer over 16 år vurderes i utgangspunktet å være i stand til på egen hånd å treffe avgjørelser i spørsmål om helsehjelp.
Det finnes imidlertid flere unntak fra dette utgangspunktet. I følge pbrl. § 4-3 første ledd bokstav b har personer over 16 år kun samtykkekompetanse om ikke annet følger av særlig lovbestemmelse eller av tiltakets art. I forarbeidene nevnes deltakelse i forskningsprosjekter eller eksperimentell behandling som eksempler på avgjørelser som ikke bør kunne tas før alminnelig myndighetsalder er oppnådd. Smertefull eller risikofylt behandling og behandling som er irreversibel, herunder plastisk kirurgi, kan personer under 18 år heller ikke samtykke til.
Videre følger det av pbrl. § 4-3 andre ledd at personer over 16 år kan miste samtykke-kompetansen dersom pasienten grunnet

«fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter».

Anses en ungdom over 16 år ikke å ha samtykkekompetanse, kan foreldrene samtykke på vegne av pasienten, jf. pbrl. § 4-5. Dette gjelder kun såfremt pasienten selv ikke motsetter seg helsehjelpen. For at helsehjelp likevel skal kunne gis i slike tilfeller må det følge av særlige lovbestemmelser, for eksempel med hjemmel i psykisk helsevernloven kapittel 3.
Bestemmelsene om samtykke er nær tilknyttet reglene om blant annet rett til informasjon. At pasienten har oppnådd helserettslig myndighetsalder innebærer ikke bare en rett på å motta nødvendig informasjon, men også til å motsette seg at nærmeste pårørende mottar informasjon om ens egen helsetilstand.
Etter pbrl. § 3-3 første ledd er utgangspunktet at informasjon til nærmeste pårørende kun kan gis dersom pasienten «samtykker til det eller forholdene tilsier det». Gis informasjon til pårørende uten pasientens samtykke, vil dette være et brudd på taushetsplikten. Igjen er det hensynet til selvbestemmelse, men også hensynet til privatliv og vern om ens egne helseopplysninger, som begrunner regelen. Bestemmelsens andre ledd fastsetter at der pasienten er over 16 år og «åpenbart ikke kan ivareta sine interesser på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, demens eller psykisk utviklingshemning» har både pasienten og dennes nærmeste pårørende likevel rett til informasjon.
Utover disse bestemmelsene følger det av pbrl. § 3-4 fjerde ledd at informasjon som er «nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret», skal gis til foreldrene eller andre som har foreldreansvaret når pasienten er under 18 år. Bestemmelsen er inntatt for å unngå motstrid mellom hovedregelen om helsepersonells taushetsplikt overfor pårørende til pasienter som er over 16 år, og foreldres omsorgs- og foreldreansvar etter barneloven. Formålet med bestemmelsen er å sikre at foreldrene tilføres den nødvendige informasjon slik at de settes i stand til å oppfylle foreldreansvaret. Forhold som kan omfattes av unntaket kan blant annet være opplysninger om selvmordsfare, hvor pasienten befinner seg og innleggelse på sykehus på grunn av livstruende tilstander.
Jeg er av den oppfatning at det er riktig at det klare utgangspunktet må være at personer over 16 år skal kunne fatte avgjørelser om sin egen helse, og at de skal være trygge på at informasjon om dem ikke blir delt videre til foreldre eller andre. Videre forstår jeg at dette utgangspunktet i noen tilfeller må fravikes. Som det kommer frem her er det i lovverket allerede flere sikkerhetsventiler som skal ivareta ungdom over 16 år som ikke selv er i stand til å ta avgjørelser på egne vegne om sin helse. Vi har også bestemmelser som sørger for at foreldre skal få den informasjonen de trenger for å beskytte barna sine. Dette mener jeg samlet sett balanser de grunnleggende hensynene på en god måte, og at det per nå derfor ikke er behov for å se nærmere på om helserettslig myndighetsalder i Norge skal endres.