Skriftlig spørsmål fra Dag-Inge Ulstein (KrF) til arbeids- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:3184 (2022-2023)
Innlevert: 19.09.2023
Sendt: 19.09.2023
Besvart: 27.09.2023 av arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen

Dag-Inge Ulstein (KrF)

Spørsmål

Dag-Inge Ulstein (KrF): Mener statsråden at unge med funksjonsnedsettelser skal kunne velge selv, utfra sine egne ønsker, om de vil gå på folkehøyskole eller mener statsråden det er stat og kommune som skal velge på deres vegne?

Begrunnelse

Kvinnheringen har denne uken en sak om en 24-åring med funksjonsnedsettelse, som ønsker å gå på folkehøyskole, men som har fått avslag fra NAV fordi de mener at det gis et tilsvarende tilbud i hjemkommunen. Det er viktig med tilrettelagt bolig og arbeidstrening, men det er ikke det samme som et år på folkehøyskole der man får leve et liv som likner mer på det studentlivet jevnaldrende lever. Denne saken illustrerer at unge med funksjonsnedsettelse ikke selv kan velge, Å gjøre det man selv har lyst til har verdi for alle mennesker. For mange er det å se frem til et år på folkehøyskole en motiverende faktor for å mestre nye oppgaver og hverdagsaktiviteter.

Marte Mjøs Persen (A)

Svar

Marte Mjøs Persen: Jeg gjør oppmerksom på at ansvaret for folkehøyskoler ligger til Kunnskapsdepartementet. Jeg legger derfor til grunn at representanten stiller spørsmål om muligheten til å motta støtte fra Arbeids- og velferdsetaten til opplæringstiltak på folkehøyskole og ikke generell mulighet til å gå på folkehøyskole, inkludert ev. støtte fra Lånekassen, for personer med funksjonsnedsettelser.
Folketrygdloven kapittel 10 gir stønad for å kompensere for utgifter til bedring av arbeidsevne og funksjonsevnen i dagliglivet. Stønad kan gis i form av utlån av, tilskudd til eller lån til en rekke ulike hjelpemidler mv.
Et medlem som har fått sin funksjonsevne i dagliglivet vesentlig og varig nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte, kan blant annet få tilskudd til opplæringstiltak. Dersom et opphold på folkehøyskole anses nødvendig og hensiktsmessig som et ledd i medlemmets utvikling av personlig selvstendighetsgjøring for å klare dagliglivets gjøremål, kan det gis tilskudd til nødvendige utgifter til opphold og opplæring som overstiger de ordinære bo- og oppholds-utgifter ved skolen. Eksempler på daglige aktiviteter på skolen er matlaging, av- og påkledning, personlig hygiene og samspill med andre. Medlemmet betaler selv de vanlige utgiftene på folkehøyskolen.
Retten til stønad etter folketrygdloven kapittel 10 faller bort i den utstrekning det kommer inn under ansvarsområdet til annen lovgivning. Dette følger av folketrygdloven § 10-8. Kommunen har et lovpålagt ansvar for å gi nødvendig opplæring i dagliglivets gjøremål, jf. bl.a. helse- og omsorgstjenesteloven og forskrift om habilitering og rehabilitering.
For at folketrygden skal kunne dekke ekstrautgiftene på folkehøyskole som opplæringstiltak, må etaten gjøre en vurdering av om søkeren har tilgang på et tilsvarende tilbud fra før i sin hjemkommune. Det gjøres en skjønnsmessig og konkret vurdering i hver enkelt sak, som også påvirkes av hvilket tilbud kommunen har. Utfallet av vurderingen kan være at det gis avslag for en som kan få dekket behovet for utvikling av personlig selvstendighetsgjøring for å klare dagliglivets gjøremål fra kommunen.
Jeg kjenner ikke den konkrete saken som representanten viser til. Jeg har forståelse for at unge som har lyst til å gå på folkehøyskole, kan oppleve det urimelig å få avslag på støtte fra folketrygden fordi kommunen gir nødvendig opplæring i daglivets gjøremål. Formålet med stønad til opplæringstiltak fra folketrygden er imidlertid ikke å gi en generell mulighet til å gå på folkehøyskole, men å bedre medlemmets funksjonsevne i dagliglivet. Der dette formålet i tilstrekkelig grad dekkes av kommunen, kan ikke folketrygden dekke ekstrautgifter ved folkehøyskolen som opplæringstiltak. Jeg viser samtidig til det innledende avsnittet i svaret, der det framgår at mitt svar tar utgangspunkt i hva som er folketrygdens ansvar i slike saker.