Skriftlig spørsmål fra Erlend Wiborg (FrP) til arbeids- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:3204 (2022-2023)
Innlevert: 20.09.2023
Sendt: 21.09.2023
Besvart: 29.09.2023 av arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen

Erlend Wiborg (FrP)

Spørsmål

Erlend Wiborg (FrP): Er statsråden enig i at det er betenkelig at det daglig sendes 1,8 millioner kroner fra Norge til Somalia, og vil regjeringen ta initiativ til at det etableres rutiner for å forhindre at personer som sender penger ut av landet samtidig kan motta økonomisk sosialhjelp?

Begrunnelse

Den økende barnefattigdommen i Norge skyldes primært innvandring, mens for resten av befolkningen var antall barn som vokser opp i fattige hjem stabil. Nå med dyrtid har riktignok problemet rammet flere deler av befolkningen. Det at barn voksner opp i fattigdom i Norge samtidig som foreldrene sender penger ut av landet er etter FrPs syn uakseptabelt og må stoppes. En annen side av saken er at det er uakseptabel bruk av det offentliges ressurser at personer som mottar offentlige ytelser sender penger ut av landet, og deretter benytter seg av siste linje i stønadssystemet som den økonomiske sosialhjelpen er.
Det vises til følgende sak fra nettstedet pengenytt.no:
Somaliere sender daglig 1,8 millioner kroner til Somalia - (pengenytt.no)

Marte Mjøs Persen (A)

Svar

Marte Mjøs Persen: Jeg vil innledningsvis understreke at tall over pengeoverføringer til utlandet ikke gir informasjon om hvilke inntekter avsender har. Vi vet altså ikke om avsender har mottatt økonomisk stønad (sosialhjelp).
En person som ikke har tilstrekkelig med penger til å dekke sine levekostnader gjennom arbeid, egne midler eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter, har krav på økonomisk stønad. Stønaden er en subsidiær ytelse. Det betyr at søkeren må ha utnyttet fullt ut alle reelle muligheter til å forsørge seg selv ved arbeid, egne midler eller ved å gjøre gjeldende trygderettigheter eller andre økonomiske rettigheter.
Videre er stønaden behovsprøvd. Det betyr blant annet at kommunene både har rett og plikt til å foreta skjønnsmessige vurderinger av søkeres hjelpebehov. Dette innebærer at kommunen ved NAV-kontoret skal gjøre en konkret og individuell vurdering av hvilke utgifter som er nødvendige for å sikre tjenestemottaker et forsvarlig livsopphold. Kjerneområdet i livsoppholdsbegrepet omfatter de helt grunnleggende behovene som mat, klær, bolig og oppvarming, og tar også hensyn til andre sider av dagliglivet, som fritid og sosiale behov. At stønaden skal utmåles med bakgrunn i den enkeltes faktiske behov betyr også at NAV-kontoret skal foreta en skjønnsmessig vurdering i hver enkelt sak, det vil si for hver enkelt person og for hver gang personen søker. Stønadsbehovet vil være bestemt av mottakers personlige forhold og nødvendige utgifter sett i sammenheng med vedkommendes inntekter.
NAV-kontoret skal sikre at saken er så godt opplyst som mulig før det treffes en avgjørelse om sosialhjelp. Det betyr blant annet at NAV-kontoret må være aktive i kartleggingsprosessen slik at man får avdekket hva brukeren har behov for. Hvor mye som skal kartlegges må vurderes individuelt i hver sak, ut fra den enkeltes situasjon og hva det søkes om. For søkere som har behov for hjelp over lengre tid, kan det være nødvendig å kartlegge situasjonen grundig. Det må foreligge opplysninger i saken som dokumenterer om søker har et hjelpebehov eller ikke.
Sosialhjelp er det nedre sikkerhetsnettet for personer som ikke selv har nok midler til forsørgelse. Føringene omtalt over skal sikre at søkerne får innvilget stønad etter behov. Det er kommunene som er ansvarlig for å yte sosialhjelp og jeg har tillit til at de behandler søknader om sosialhjelp gjennom en forsvarlig og god vurdering av søkers behov for stønad.