Begrunnelse

Stortinget vedtok i forbindelse med revidert statsbudsjett et ambisiøst, men realistisk mål om å oppnå 8 TWh produsert solkraft innen 2030. Dette vil kreve store investeringer i ny solproduksjon i Norge, men handler også om ambisiøse mål om effektivisering og økonomisering av forbruk, og å bruke strømmen på en smartere måte. Derfor vedtok også Stortinget vedtak 924:

"Stortinget ber regjeringen lage en delingsordning tilpasset næringsområder som muliggjør deling av solkraft med høyere grense enn 1 MW".

Effektiv og optimal bruk av lokalprodusert solenergi vil være å bruke den lokalt, gjennom delingsløsninger for energisamfunn med ubegrenset deling innenfor en høyspentradial. Det foreligger i dag stadig bedre tekniske løsninger for dette. I takt med sterk vekst i solkraftutbygging på store tak og fasader, er det også flere som kunne hatt nytte av denne muligheten.
Det vi ser er at flere større solkraftprosjekter nå venter på en slik løsning og mulighet for å bli igangsatt. Lager man mer strøm enn man produserer selv, lønner det seg i dag ofte ikke å selge den tilbake til nettet til spotpris. Ofte er ikke dette særlig samfunnsøkonomisk heller, fordi nettet på dagtid er fullt, og det skaper balanseutfordringer for nettselskapene. Med små selvforsynte energisamfunn kan man derimot finne bedre løsninger for bruk og utnyttelse lokalt, som dynamisk oppvarming, ladepunkter for bil og buss, lagring i batteri og fordeling til brukere som trenger strøm når den produseres. Det demper også behovspresset for oppgradering av høyspentnettet og øvrig infrastruktur.
Av de prøveprosjektene som har vært gjort i Norge og sammenlignbare land, er utfordringene med kapasitet og behov for struping ivaretatt av såkalt dynamisk struping. Dette har energibransjen selv også tatt til orde for.