Svar
Marte Mjøs Persen: Jeg legger til grunn at bakgrunnen for spørsmålet er at restauranten Under etter tilsyn fra Arbeidstilsynet tidligere i år fikk pålegg om å sørge for at ulovlig søndagsarbeid opphører. Grunnlaget for pålegget var at restaurantens ansatte arbeider etter klokken 18.00 hver lørdag. Arbeid etter klokken 18.00 på lørdag regnes etter arbeidsmiljøloven som søndagsarbeid, og loven har nærmere regler om hvor ofte man kan arbeide på søndager. Utgangspunktet er at arbeidstaker som har utført søndagsarbeid, skal ha arbeidsfri følgende søndag.
Det er viktig at virksomheter får rammevilkår som legger til rette for en effektiv og lønnsom drift, og organiseringen av arbeidstiden har stor betydning i denne sammenhengen. Jeg er enig i at fleksibilitet er viktig, og har forståelse for at Under, som andre i serveringsbransjen, har behov for å holde åpent utenom ordinær dagtid, herunder lørdag kveld. Virksomhetens behov må imidlertid veies mot hensynet til vern av arbeidstaker og andre samfunnshensyn.
Jeg vil påpeke at det allerede finnes flere muligheter til å fravike hovedregelen om hyppighet av søndagsarbeid. Arbeidsgiver og arbeidstaker kan skriftlig avtale en arbeidstidsordning som i gjennomsnitt gir arbeidstaker arbeidsfri annenhver søn- og helgedag over en periode på 26 uker, likevel slik at det ukentlige fridøgn minst hver fjerde uke faller på en søn- eller helgedag. Fagforening med innstillingsrett, det vil si fagforening med minst 10 000 medlemmer, kan inngå tariffavtale som åpner for at arbeidstakere kan arbeide mer enn annenhver søndag i gjennomsnitt. Arbeidsgiver og arbeidstaker kan også avtale arbeid på søn- og helgedager mot tilsvarende fri på andre dager som i henhold til arbeidstakerens religion er helge- eller høytidsdag.
Bakgrunnen for reglene om søndagsarbeid er hensynet til arbeidstakernes sosiale og velferdsmessige behov. Felles hvile- og helgedager er viktig for samfunnet som helhet, fordi de muliggjør aktiviteter som skaper en følelse av fellesskap og kollektiv samhørighet i samfunnet. Jeg mener det er viktig å holde på prinsippet om en felles fridag.
Grunnen til at perioden for søndagsarbeid starter allerede lørdag klokken 18, er for å sikre kvaliteten og verdien av søndagsfri. Jo lenger utover kvelden arbeidstaker må arbeide, jo mer forringes søndagshvilen. Arbeidstilsynet har opplyst at flere arbeidstakere på Under arbeider helt til klokken 02 natt til søndag.
Jeg har forståelse for at utenlandske arbeidstakere som kommer til Norge for å jobbe på en arbeidsplass som Under også selv kan ha et ønske om å kunne jobbe flere søndager. Samtidig er det et viktig prinsipp at disse arbeidstakerne skal ha samme rettigheter og arbeidsvilkår som alle andre, og gis mulighet til å delta i det norske samfunnet. Helgen som felles friperiode er av stor verdi for familielivet, fritid og deltakelse i samfunnslivet. Hyppig og vedvarende arbeid på kvelder, netter og i helger kan avskjære den enkelte fra sosialt samvær og samfunnsmessig deltakelse. Den særlige begrunnelsen som ligger bak begrensningene i søndagsarbeid gjør at det å ha fri på andre tidspunkter i uken ikke uten videre kan kompensere for arbeid på søn- og helgedager.
Jeg vil også understreke at begrensninger i hyppigheten av søn- og helgedagsarbeid har eksistert siden før arbeidsmiljøloven av 2005. Spørsmålet om å åpne for enda større fleksibilitet har vært vurdert flere ganger, og regelen om gjennomsnittsberegning av søndagsarbeid ble lempet senest i 2015, da regelen ble endret fra at arbeidstaker skal ha fra fri minst hver tredje til minst hver fjerde søndag.
Arbeidstilsynet har ikke hatt adgang til å gi dispensasjon fra bestemmelsene om søndagsarbeid siden 2005. Hensikten med å innskrenke Arbeidstilsynets kompetanse til å gi tillatelser og dispensasjoner i arbeidsmiljøloven knyttet til avvikende arbeidstidsordninger, var blant annet å gi partene i arbeidslivet større innflytelse. Også utvidelse av dispensasjonsadgangen, blant annet knyttet til arbeidsmiljøloven § 10-8 fjerde ledd om fordeling og hyppighet av søndagsarbeid, har vært oppe til vurdering, jf. Prop. 48 L (2014–2015), men man fant ikke grunn til å fremme et slikt forslag.
Den norske modellen er basert på trepartssamarbeidet, og et viktig utgangspunkt i arbeidstidsreguleringen er at loven setter de nødvendige rammer, mens fleksibilitet og nødvendige tilpasninger gis gjennom avtaler på forskjellige nivåer. Slike avtaler kan inngås mellom arbeidsgiver og den enkelte arbeidstaker (individuell avtale), med tillitsvalgte i virksomheter som er bundet av tariffavtale (lokal avtale) eller med en fagforening som har innstillingsrett (sentral avtale). Jo «høyere» nivå avtalen inngås på, jo mer omfattende unntak fra lovens normalregler kan avtales. Dette er for å sikre et balansert styrkeforhold, at relevante hensyn blir vurdert og at det foretas en helhetsvurdering av arbeidstidsordningens forsvarlighet. En arbeidstidsordning som innebærer å likestille søndagsarbeid med arbeid andre dager, ville vært et stort avvik fra utgangspunktet, og bør etter mitt syn kreve sterke grunner. Jeg mener derfor det er riktig at et slikt unntak eventuelt må fastsettes ved avtale med fagforening med innstillingsrett, og at kompetansen ligger til de kollektive partene – ikke hos den offentlige tilsynsmyndighet.
Å åpne for ytterligere dispensasjonsadganger for Arbeidstilsynet vil kunne gjøre det mindre attraktivt å organisere seg. Overnattings- og serveringsbransjen er en av næringene med lavest organisasjonsgrad. At utenlandske arbeidstakere i liten grad er fagorganiserte, særlig de med kortere botid i Norge, er også en kjent utfordring i mange bransjer. Jeg mener derfor vi heller bør jobbe for å få organisasjonsgraden opp. Regjeringen arbeider derfor med flere tiltak for å styrke partssamarbeidet og stimulere til økt organisasjonsgrad.
Jeg mener dagens regelverk balanserer behovet for fleksibilitet med behovet for vern mot søndagsarbeid på en god måte. Jeg ønsker derfor ikke å starte et arbeid med å innføre en ny dispensasjonsadgang for Arbeidstilsynet knyttet til søndagsarbeid.
Til slutt vil jeg også understreke at en større dispensasjonsadgang uansett ikke automatisk vil føre til at tilsynet vil åpne for slike arbeidstidsordninger, og det vil uansett ikke kunne løse den konkrete saken representanten viser til. I tillegg vil en slik ordning være ressurskrevende for tilsynet og føre til en økning i saksmengde.
Jeg viser for øvrig også til mitt svar på skriftlig spørsmål fra stortingsrepresentant Anna Molberg om den samme saken (Dokument nr. 15:2167 (2022–2023)).