Skriftlig spørsmål fra Ove Trellevik (H) til finansministeren

Dokument nr. 15:264 (2023-2024)
Innlevert: 29.10.2023
Sendt: 30.10.2023
Besvart: 06.11.2023 av finansminister Trygve Slagsvold Vedum

Ove Trellevik (H)

Spørsmål

Ove Trellevik (H): Hvorfor velger regjeringen å øke CO₂-avgiftssatsen for innenriks sjøfart før det er avgjort om en lavere sats kan innføres for å skape mer like konkurransevilkår, videre, hva anslås provenyet fra denne avgiftsøkningen å være, og hvordan vurderes økningen ift EØS-avtalen, med tanke på om det er tillatt å holde nærskipsfarten på 2023-avgiftsnivået mens man venter på en beslutning fra ESA angående muligheten for en lavere sats?

Begrunnelse

Kystrederiene mener regjeringen favoriserer utenlandske rederier ved å innføre en dobbeltbeskatning på CO₂-utslipp gjennom både EUs ETS kvoteavgift og en særnorsk CO₂-avgift. Departementet skriver at «[i] utgangspunktet bør kvotepliktige utslipp fritas for avgift.» Dette ville sett i lys av at fartøy i nærskipsfarten kan ha høyere CO₂-avgifter/kostnader sammenlignet med konkurrerende fartøy i land med lavere eller ingen CO₂-avgift ville dette vært den beste tilnærmingen.
Også finansdepartementet ser denne urimeligheten, men foreslår følgende:

«Det foreslås videre at den reduserte satsen gjennomføres som en refusjonsordning og at refusjonen utbetales én gang i året.»

(Kilde: Prop 1 LS Skatter, avgifter og toll). Dette selv om det er usikkert om en slik refusjonsordning blir godtatt av ESA.

«Avgiftsfritak og reduserte avgiftssatser kan innebære statsstøtte i henhold til EØS-avtalen. Departementet er av den oppfatning at avgiftsfritak for kvotepliktige virksomheter ikke innebærer statsstøtte. EFTAs overvåkingsorgan (ESA) har i tidligere saker kommet til at fritak innebærer statsstøtte i strid med EØS-avtalen. Departementet er i dialog med ESA for å avklare statsstøttespørsmålet.»

Kystrederiene og en samlet maritim næring er nå i klimapartnerskapsforhandling med Klima- og miljødepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet. Den maritime næringen jobber hardt for å kutte sin del av det avtalte klimagassutslippet som Norge har som mål innen 2030 og 2050. Den maritime næringen er i stor grad konkurranseutsatt (66 % av skip i norske farvann er på utenlandske flagg ifølge Kystverket). Både norske og utenlandske skip betaler ikke CO₂-avgift dersom de bunkrer i utlandet eller i internasjonale farvann. Det er derfor viktig at Norge ikke skaper en situasjon hvor utslippene blir større ettersom flere bunker i utlandet eller i internasjonale farvann, samtidig som innbetaling til CO₂-avgift blir mindre.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp)

Svar

Trygve Slagsvold Vedum: Det er riktig at regjeringen i utgangspunktet mener at kvotepliktige utslipp fra sjøfart bør fritas for avgift. Utslipp fra innenriks skipsfart som blir kvotepliktige, vil fortsatt inngå i Norges gjeldende forpliktelse under innsatsfordelingsforordningen. En kostnadseffektiv innfrielse av denne forpliktelsen tilsier at kvotepliktige utslipp fra sjøfart bør ilegges en samlet karbonpris (kvotepris + avgift) på samme nivå som øvrige utslipp under innsatsfordelingsforordningen. Videre vil det meste av norsk innenriks sjøfart fortsatt ligge utenfor EUs kvotesystem. Regjeringen trapper opp avgiftene på disse utslippene, i tråd med planen om å øke avgiftene på ikke-kvotepliktige utslipp til 2 000 2020-kroner i 2030 som ble lagt frem av Solberg-regjeringen. Dersom man i stedet utsetter opptrapping av satsen for all innenriks sjøfart, vil det bidra til økte utslipp og gjøre det mer krevende å oppfylle forpliktelsen. Dette er bakgrunnen for at regjeringen har foreslått en redusert sats i 2024, som omtalt på side 163 og 164 i Prop. 1 LS (2023–2024).
Regjeringens forslag til redusert sats er anslått å gi et provenytap på 300 mill. kroner påløpt og 0 kroner bokført i 2024. Dersom opptrapping av satsen for mineralolje til all innenriks sjøfart utsettes, vil det gi et provenytap på om lag 40 mill. kroner per måned den utsettes. En redusert sats for mineralolje til all innenriks sjøfart antas å være forenlig med EØS-avtalens statsstøtteregelverk. I provenyanslaget er det lagt til grunn at den reduserte satsen regjeringen har foreslått vil være tillatt, og at dette vil bli avklart med ESA i tide til at den kan få virkning fra 1. januar 2024. Jeg vil i den forbindelse påpeke at de kvotepliktige skipsoperatørene med regjeringens forslag ikke vil kunne søke om refusjon for avgift før i 2025. Selv om avklaringen først skulle komme i løpet av 2024, vil det altså fortsatt være mulig å gi den reduserte satsen virkning fra 1. januar, og slik sørge for at operatørene mottar refusjon for hele 2024.
Det er en kjent utfordring at en rekke fartøy som driver i norsk innenriks sjøfart eller fiske og fangst, velger å bunkre drivstoff utenfor Norge. Forklaringen antas å være at det er vesentlig lavere eller ingen prising av utslipp ved bunkring i andre land sammenlignet med bunkring i Norge. For å motvirke dette har regjeringen vurdert muligheten for å innføre avgift på innførsel av bunkers, men konkludert med at et slikt system vil ha for store tekniske og administrative utfordringer til at det er hensiktsmessig å arbeide videre med dette. Saken er nærmere omtalt på side 162 i Prop. 1 LS (2023–2024). Når EU nå innfører kvoteplikt på store deler av sjøfarten i Europa, vil det øke prisingen av utslipp i andre land. Isolert sett vil dette bidra til å redusere omfanget av omgåelsen av norske avgifter, og gi likere konkurransevilkår i sjøfarten.